Den antiliberale affekt

I anledning en Facebook-debatt 8.5.09

Fra Aftenposten 7.12.1998.

Helge Høibraaten: Den antiliberale affekt.

"Liberalistane, både dei ekte og dei såkalla sosialliberale, meiner visst ...at egoismen og eigeninteressa er den einaste drivkrafta...som ...er verdt å satse på. Difor er statleg styring vederstyggeleg...og solidaritet berre ein romantisk etterlatenskap etter den sosialistiske idégalskapen. Marknadsliberalismen er den nye religionen. Heile verda kan...verte ein einaste stor marknadsplass, ein arena der gigantane innan politikk og næringsliv kan duellere, gjere som æsene, drepe kvarandre og stå opp att den neste dag, under nytt firmanavn og med ny eigenkapital."

Skriver Marie Louise Widnes i siste nummer av “Mål og Makt.” Det er godt noen husker at ordet liberalisme kan bety mer enn ren markedsliberalisme - dette "mer" som etter Venstres klassiske død i 1972 er forsvunnet fra det norske vokabular. Nå snakker man om "liberalister" - det låter som markedsjungelens intellektuelle gestapister - og liberalistene gjør det selv. De aner kanskje at "liberalisme" opprinnelig karakteriserte liberaleren, en mer omfattende skikkelse.

Men Widnes er historisk på villspor når hun regner liberalistene som de ekte liberale. Saken er at liberalismen - frihetens filosofi, der individets verdighet og rettigheter står i sentrum - vokste frem i det attende århundre, som intellektuell utfordring til eneveldet. Det var da riktignok naturlig å kreve næringsfrihet som en økonomisk vekstmulighet, i et svært fattig samfunn fylt av næringsprivilegier.

Immanuel Kant var økonomisk liberaler, influert av Adam Smith. Men han var som andre også en politisk liberaler, som kjempet for at offentlig diskusjon skulle få innflytelse over samfunnsutviklingen. Han så som John Stuart Mill etter ham, at grensene for den enkeltes frihetsområde lå der hvor man invaderer andres like store rett til frihet, enten dette skjer ved sensur eller tyveri – eller ved utbyttingsformer som holder samfunnslag neede, uten utsikt til endring.

Kant grunnla sitt prinsipp om frihet - forenligheten mellom de enkeltes frihetssfærer under en allmenn frihetslov - på en moralfilosofisk gjennomtenkning av hva denne frihetslov forutsatte. Frihetsprinsippet forutsatte for ham et autonomiprinsipp, som igjen hang sammen med et universaliseringslov: du skal alltid handle i følge regler som du kan ville gjøre til en almen lov. Med andre ord: du skal bare underkaste deg lover som sikrer din og andres autonomi innen et fellesskap av autonome.

Av denne moralloven avledet Kant moralske plikter. En moralsk plikt er at du skal ta vare på deg, slik at du ikke blir ulykkelig og fristet til å neglisjere deg og ofre din egenverdi for andre. Ren egoisme dreier slik moralske selvbevaring seg ikke om. Omsorg for eget selv må forsvares som verdi mot altruistisk motivert grusomhet, enten det nå er deg selv eller din nasjons fiender grusomheten retter seg mot

Den som reduserer liberaleren til egoist, glemmer dette. Sosialister som også vil redusere sosialliberaleren til "liberalist", skjuler behendig at det egne standpunkt er sosialliberalt: for de hevder vel at det å korrigere for markedets skjevheter, ikke nødvendigvis betyr å sy autoritære puter under armene på hjelpeløse? Intensjonen er å kunne gjøre folk mer autonome i sine liv, slik at de kanskje også kan makte å delta i den offentlige liberale diskusjonen, som mest mulig bør styre vårt felles liv.

Det finnes en anti-liberal affekt, slik det finnes en anti-sosialistisk affekt. En måte som sosialister bruker den anti-liberale affekten på, er ved gjerrig å skjule den liberale komponenten under sitt eget navn. Da vekker de mistanke mot seg, og det er synd, for sosialismens historie har alt i alt vært mer tvetydig enn den fullverdige liberalismens, og “liberal” burde være det viktigste ordet i vår politiske kultur.