Fra en debatt om fredsprisen til Liu Xiaobo

Bernt Hagtvet utga i Dagbladet 4.12.10 en kronikk: http://bit.ly/hfTHBi

Jeg skrev først innen en tråd:

Veldig bra artikkel. Men å snakke om forfall hos Johan Galtung er å ha hatt illusjoner tidligere selv, punktum.På slutten blir parallellføringen til Hamsuns fordel også noe utglidende: Reisen til Obersalzberg, nå også som argument! Herr Hagtvet nekter seg for lite og det kan bli et problem.

Jeg skrev videre:

Ivar Tronsmo må merke seg: Facebookhøyre dreier det seg her ikke om, men Facebookliberale. Bernt går tendensielt for langt med sammenligningen NSDAP/KKP, det er jeg enig i, men mest fordi man lurer på om han kanskje vil fortsette med slikt overfor muslimske land. (Vel, ungtyrkerne og armenerne var en sterk sak, som Hitler gjorde til forbilde. ) Bernt har et lite, fanatisk drag et sted. Men det KKP har gjort, har KKP gjort. Stalin og Mao & Co var ikke så selvdestruktive som Hitler. Men folkemordere i samme klassen var de.

Ivar Tronsmo skrev: "Fredsprisen til Ossietzky var strålende, det samme kan ikke sies om en rekke andre tildelinger. Paralellene Hagtvet trekker til Liu er en så sterk forenkling at det blir historieforfalskning. Det var ikke bare Hamsun, men hele høyresiden som tok avstand fra prisen. (Aftenposten, Nationen, Morgenbladet og en rekke andre) Kong Haakon møtte heller ikke på sermonien. Ossietzky ble dømt for landsforæderi og spionasje i 1931, denne dommen ble stadfestet av tysk høyesterett så seint som 1992?!"

Kjell Høibraaten viste til en artikkel han har utgitt i Bergens Tidende og skrev:

"Jeg er enig i kritikken av Galtungs angrep på Liu, men jeg er grunnleggende uenig i Bernts indirekte støtte til denne fredsprisen. For det er en pris som setter Kinas rolle idag i samme båt som nettopp Hitler Tyskland, Apartheid, styret i Burma og andre. Kina er ikke en fare for verdensfreden snarere en sterk bidragsyter i den aksen som idag skaper fred i verden USA-Kina. Jeg ber deg Bernt studere litt de nye signalene for Obamas Kinapolitikk. Det er ikke en Chamberlain.
Les min artikkel i bergens tidende:
http://www.bt.no/meninger/Fredspris-paa-avveie-1207042.html#kommentarer "

Jeg svarte Ivar Tronsmo og Kjell Høibraaten og diskuterte samtidig saken videre:

Det er en uting, Tronsmo, å komme trekkende med strengt tatt irrelevant materiale, du befordrer bare en US vs Them-situasjon. Carl v Ossietzky ble dømt, ikke av Det tredje rike, men i Weimar-republikken, for å ha offentliggjort statshemmeligheter. Kort sagt dreide dette seg om at Sovje-Unionen og Tyskland i 20-åra i hemmelighet samarbeidet om militærspørsmål, hensikten var å omgå Versailles-fredens begrensninger på den tyske hær, og russerne ville nok tappe tysk know now. Virksomheten var omfattende, med øvelser på sovjetisk jord. Varige forbindelser og vennskap mellom tyske og sovjetiske offiserer oppstod vel også (se Enzensbergers "Hammerstein".) Uansett, Ossietzky ble dømt, av en rettsinstans i et demokrati. Saken er klar: den uredde intellektuelle O, pasifistisk innstilt, blir dømt. Han måtte regne med en slik utgang og har sikkert gjort det, men jeg har ingen ekspertise på saken i detalj. Jeg vet ikke hva sovjeterne eller kineserne ville gjort med en slik intellektuell? Retorisk spørsmål. I Det tredje rike ble O satt i konsentrasjonsleir og døde etter mishandling, og Hitler var selvsagt ikke happy over at han fikk Nobelprisen. At dommen fra 1931 ikke ble omgjort i 1992 kan man diskutere, men i denne sammenhengen blir det bare politisk pisspreik – i tillegg til at det vel også må ligge et eller annet anti-tysk slur under det du skriver: "Du vet, med tyskere må man passe på, vips så er deres statsorganer enig med Hitler mot Carl von Ossietzky igjen." Vel, du føyer et spørsmålstegn til denne underteksten, men bare det å skrive dette, uansett dets faktiske negative sannhetsverdi, er jo irrelevant i denne sammenhengen. Der dreier det seg om Kina. Sett at Ossietzky var blitt dømt først etter Hitlers maktovertakelse, ikke før. Sett også at Kina ikke bør sammenlignes med Det tredje rik (mer om dette nedenfor.) Ville dette (kontrafaktisk antatte) "faktum" – la oss kalle det "fictum" – gjort noen som helst forskjell for denne debatten om årets prisvinner? Nei

Så til saken, jeg skrev i ettermiddag uten skikkelig å ha fått satt meg ned i stolen. Jeg synes du går for langt, Kjell, gitt en sentral forutsetning. Denne forutsetningen er at prisvinneren er en modig, men også forholdsvis moderat opposisjonell som har forsøkt å arbeide innen kinesiske forutsetninger. Nettopp av denne grunnen er han blitt kritisert av folk i eksil som mener han ikke går langt nok.

Liu Xiaobo lever i et autoritært regime med klart totalitære trekk, det ser vi på mange vis. Det dreier seg ikke lenger om et så å si krigstotalitært regime slik Sovjet var det allerede i tredveåra, Tyskland ditto, og Mao-Kina var det bl.a. under det store folkemordspranget og kulturrevolusjonen. Det er først i slike tilstander at man virkelig ser hva totalitarisme er for noe, nemlig en dramatisk morderisk tilstand. Slik totalitarisme er for øvrig forenlig med en viss polyarkisk spenning – Franz Neumann beskrev Det tredje rike som Behemoth, ikke Leviathan, med maktkamper mellom organer og annet på toppen. Det endrer ikke den totalitære karakter, heller ikke når det hele får borgerkrigslignende trekk. Totalitarisme motiveres best mot en indre fiende, faktisk eller fiktiv, og det spiller ingen rolle om om fienden selv er totalitært innstilt, snarere tvert i mot. De minste forskjeller er gjerne de mest fiendskapsfrembringende.

Dagens Kina er selvsagt et annet Kina enn Maos. Men det har ikke brutt med fortiden i noen tydelig moralsk forstand. Heller ikke Russland har gjort det helhjertet, men der skjer det nå virkelig noe. Uansett hva man måtte mene om Japan: Det har vært gjort noe, ikke dypt nok.

Kina fikk et traume i 1989, de ville lage kapitalisme uten for mye vestlig demokrati, for å si det populært. Men så enkel er ikke verden. Vil Kina stabilisere seg autoritært under tittelen "it´s complicated", så er regimet dømt til å bli utfordret på ny og på ny av modige folk. Det vet regiment, og er totalitært forberedt på det. Regimet vil at folk skal få det bedre og sikkert også få noe friere tøyler – uansett har de sluppet den kapitalistiske tigeren løs og kan ikke hindre at folk tar seg litt til rette, for å si det forsiktig. Dette er nettopp en situasjon der en fredspris passer inn, med en fredsprisvinner som også har forsøkt seg på å bevege seg i virkeligheten. Liu Xiaobo vil videre, ikke bare bli hengende i 1989. Men selv dette har ført ham til 10 års fengsel påhengt av en partisjef som nå avgivelig er fornærmet. Å forlange klokskap ved fredspristildelinger kan nettopp være det gale og ukloke, i noen situasjoner.

Dessuten: Også forholdet til 1989 og generelt til KKP´s forbrytelser mot det egne folk må kunne være tema i slike diskusjoner. Menneskerettigheter er ikke lenger noe man kan skyve moralsk vekk under henvisning til statlig autonomi. Antakeligvis må slikt komme etter hvert. Men å påpeke det er relevant. Kina er en del av verden, ikke lenger Midten Rike.

Bernt Hagtvets kronikk, som var utgangspunkt for denne debatten, er skrevet hensynsløst ut fra følgende maksime: Jeg vil skrive det som skader meg mest. Dette har noe riktig ved seg. Egensindighet – jeg overdrev (bare) litt og snakket om fanatisme – i slike spørsmål der ingen tross alt har monopol på den hele og fulle sannhet, må av og til brukes. Intellektuelle er engasjerte subjekter, selv når de har greie på saken, og subjektiviteten er ikke alltid hele sannheten i politikk. Kierkegaard var mot demokrati og forsvarte en gang pressesensur.

En ting er nå at Bernt Hagvtet ikke er Liu eller Ossietzky. Det er jeg glad for. En annen ting er at denne sjangeren er farlig for så vidt som Bernt ikke har så mye å tape, men kanskje snarere å vinne på å holde denne tonen. I så fall truer inflasjonen. Da blir det liksom Bernt, ja den Bernt, la ham nå holde på, av og til er det jo bra. Litt som Galtung altså, selv om Galtung vel skades litt mer av det han nå gjør, kanskje mest fordi hans mange forvirretheter opp igjennom tidene gjerne glemmes. Det som er klart er at Galtung mener Vesten er noe dritt. Det må han gjerne mene, men Bernts artikkel treffer godt.

For å oppsummere: Skulle Bernt skrevet mot Galtung? Ja selvsagt. Går han for langt i forhold til Galtung? I alle fall er det å gå langt å gi Hamsun kreditt for reisen til Obersalzberg. Skal man være forsiktig med paralleller til Det tredje rike, når man sammenligner Østen og Vesten? Jeg mener man bør passe litt på, ikke bare overfor muslimske regimer, men også Kina, Men heller ikke for mye, for uansett hvordan man vrir og vrenger på det, bør den tiden komme da Kina virkelig skånselløst kritiserer seg selv og ikke bare de vestlige opiumskrigere. (Dette gjelder selvsagt for eksempel også for Iran, hvis dette regimet ønsker å sivilisere seg, hvilket vel er uklart, for å si det forsiktig. Regimer er ikke personer,må det føye til. ) De kan med rette si at Kina er en god del mer komplekst enn vi i Vesten helt ser. Men slike stønn har man hørt fra konservative frihetsundertrykkere før, fra Metternich for eksempel. Han måtte gå i 1848, samme år som Louis Philippe måtte gå – LP med sin devise om at franskmennene skulle lære kapitalisme og berike seg. En viss Deng tok opp igjen den franske borgerkongens politikk. Han laget i 1989 blodbad på Den himmelske freds plass, men måtte ikke gå. Men en gang kommer kanskje også Kinas 1848, hvis ikke fredelige opposisjonelle som Liu Xiaobo blir hørt.

Til Kjells forslag om å internasjonalisere Nobelprisen: Det tror jeg ikke noe særlig på. Subjektiviteten er sannheten, også i politikken. Nordmenn har ikke absolutt viten, men den finnes heller ikke om disse ting. Bortsett fra tanken om at alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd, som Kina var med å fastlegge som grunnlag for FN i 1945. De fikk koblet tanken av monoteistiske gudsforestillinger, under henvisning til at slike ikke var vanlige i en så stor del av menneskeheten som Kina. Dette kan de være stolte av. Men det forplikter, ut over Kuomintang.