1968: en misforståelse?

Utgitt i Klassekampen 6.6.09, et par små endringer

Helge Høibraaten:

1968: en misforståelse?

2.juni 1967: Sjahen av Iran er på opera i Vest-Berlin, men utenfor er det demonstrasjon mot hans regime, med flere tusen deltakere. Vestberlinerpolitiet lar sjahens vakter gå voldelig løs på demonstrantene, men dette er ikke noen suverenitetsavståelse, for når forestilingen er ferdig, settes en omfattende, nøye planlagt operasjon i gang. Dekknavnet er ”leverpølse”: kutt på midten. Plutselig er studenten Benno Ohnesorg skutt. Det var tross alt ikke meningen. Hele helvete – eller altså: det tyske 1968 – bryter løs. Akkurat dette var det pølse-taktikken skulle ta knekken på, i en slags preventiv operasjon. Hva var gått galt?

En kort tid har det nå vært kjent at Kurras også var agent for Stasi, den øst-tyske statssikkerhetstjenesten. Dette er egnet til å forvirre, men også til å skape et øyeblikk med konspiratorisk klarsyn. For den radikale tyske studentbevegelsen var jo allerede i gang, og en grunntanke der var at det vest-tyske demokratiet bare utgjorde et ferniss over et autoritært, ja ”fascistisk” mentalitetsgrunnlag. Ikke i alle henseender virkelighetsfjern, denne teorien, bare rundt 20 år etter 1945. Forsøkte Stasi å styrke den ved å la en kommunist i all hemmelighet provosere i rollen som fascistisk fernissbryter?

Etter det som er kommet frem: neppe. Stasi var lei seg for dette glippet fra en spion som kompenserte angsten med en hang til våpen og alkohol, og dekket til alle spor så godt det lot seg gjøre, også i egne arkiver. Skjønt den som dekker til...

For å forstå situasjonen den gang, er det uansett viktig å merke seg: Vest-Berlin var ikke hvor som helst. Vest-Berlin var en frontby som hadde overlevd sovjeternes blokade i 1948 ved amerikansk og britisk flyhjelp. Vest-Berlin var frihetens brohode i øst: dette var det president Kennedy mente når han i 1963 erklærte seg som berliner. For øst-tyskerne, som mente å representere et nytt og bedre Tyskland mot de evige fascist-revansjistene i vest, var det vel som om Kennedy sa: vest-berlinerne er amerikanere. Men akkurat noe slikt var det vel mange til dels følte, også glade over ikke å måtte være russere. Uansett er det viktig å få med seg at Willy Brandt, regjerende borgermester i Berlin til 1961, i årene rundt 1968 var skeptisk til Vietnamdemonstrasjoner, ut fra tanken om at tyskerne vel ikke var de nærmeste til å vite bedre i utenrikspolitikken.

Det var altså ikke noe godt forhold mellom den gryende radikale studentbevegelsen på den ene siden, og byborgerne i Vest-Berlin på den annen. At sjahen representerte et diktatur, var for borgerne i denne sammenheng vel mindre viktig. Iran var uansett Vesten, Vestens Østen, Iran var påfugltrone og glamour – og hadde ikke sjahens keiserinne i mange år vært den skjønne tyskfødte Soraya som til slutt dessverre måtte trekke seg på grunn av barnløshet? Nå var hun erstattet av unge Farah Diba, som allerede hadde bevist sin fruktbarhet. Ukebladenes sterke bånd mellom nasjonene var selvsagt i stand til å tåle et slikt barneproduksjonsnederlag.

En ideell situasjon for radikale studenter å slå til i, dette: et diktatur med terrorpolitiet SAVAK, hykleri og overfladiskhet – akkurat den riktige mix å stå frem i, med iranske studenter i første rekke. Ikke noe rart at vest-berlinerpolitiet forberedte seg grundig, heller, for dette var en kraftprøve. Men så smalt det. Plutselig fikk tanken om at Vest-Tyskland og Vest-Berlin var moden for en ny fascisme, vinger å fly med, og den radikale studentbevegelsen SDS en bråte med nye medlemmer.

Hvis Kurras var blitt avslørt allerede i 1967, ville verden i dag sett annerledes ut? Antakelig ikke så veldig. La oss likevel kaste et blikk på historien.

9. juni 1967, en uke etter mordet på Ohnesorg, kom Jürgen Habermas, ung professor i Frankfurt am Main, med advarselen om at studentleder Rudi Dutschkes aksjonisme kunne føre studentbevegelsen over i venstre-fascisme. Habermas trakk påstanden etter kritikk. Han forsvarte i diskusjonen det vest-tyske demokratiet som en ekte realitet, selv om han også var redd for restaurative tendenser, og forble det inntil 1980-årene. Men han tok ansvar: han ville ikke at mordet på Ohnesorg skulle føre til at man fikk hallusinerte seg tilbake til Weimar-republikkens undergang og Hitlers maktovertakelse. Hadde han gått så hardt til, hvis det var blitt kjent at Kurras var Stasi-agent?

Habermas tapte denne striden, for en stund. Men hans advarsel mot venstre-fascisme, inspirert av de ville demontrasjonene i tiden før tidligere sosialist Mussolini kom til makten, var nok ikke så dum, slik tingene utviklet seg. For i tiden som fulgte frem mot 1968 kom det til en stemning som direktes kan kalles hysterisk, spesielt i forbindelse med den tyske forbundsdagens behandling av de såkalte unntakslovene, en prosess som startet tidlig i sekstiårene og endte med parlamentsvedtak midt under studentopprøret i mai 1968. Da trodde svært mange at Bonn var blitt Weimar og at en autoritær maktovertakelse fra høyre direkte stod for døren. Man så fascister ved høylys dag, samtidig som man også badet i forestillinger om frigjøring og revolusjon. Tyskland fikk dette året omtrent de samme unntakslover som Norge fikk rett etter krigen. De har i begge tilfelle ikke kommet til anvendelse.

De som kjenner litt til Weimar-republikken med dens utallige unntakstilstander og dens betydning i tysk historisk erindring, vil kanskje synes at jeg nå argumenterer litt for ufølsomt. Var det så rart at man gikk av huse med tilbakevendte emigranter som Theodor Adorno og Ernst Bloch i spissen, for å forhindre lover som i visse situasjoner kan brukes til å sette normal demokratisk praksis til side? Nei. Men jeg baserer meg på arbeidene til den venstreorienterte juristen Jürgen Seiffert, selve eksperten på dette temaet fra 60-årene, som i årevis forsøkte å stoppe lovene men til slutt skjønte at det kunne gått vesentlig verre. Det var han som i ettertid beskrev situasjonen som hysterisk. Habermas smalt til allerede den gang, i den berømte talen over ”Skinnrevolusjonen og dens barn” på ettårsdagen for mordet på Ohnesorg. Også Habermas var selvsagt mot unntakslovene.

Det er lett å være etterpåklok. Det tyske demokratiet er et slags mirakel, fordi Weimar-republikken endte i en katastrofe verden ikke har sett maken til. Stans et øyeblikk og tenk etter: er det ikke litt underlig at mens krisa i 1929 nokså umiddelbart førte til at Hitler vokste seg stor, så er den tyske befolkning under krisa i 2009 påfallende rolig? En engelsk talsmann for Human-Etisk Forbund reiste på tidlig nittitall rundt på norske skoler og advarte mot det kommende Fjerde rike i Tyskland. Jeg ga ham motbør på et møte, og han sa da: bare vent til den økonomiske krisa kommer, da vil tyskernes sanne fascistiske folkesjel komme til syne. Siden den tid har den tyske enhetsprosessen påført landet enorme kostnader, og nå kom altså krisa. Oppslutningen om fløypartier går ned, situasjonen er i alle fall foreløpig eksemplarisk rolig, Weimar synes lysår unna.
2.juni 1967, da Benno Ohnesorg ble skutt, var denne nye roen ikke på plass. Ellers hadde ikke Theodor W. Adorno, den sterkeste pådriveren for tysk selvransakelse etter krigen, kunnet komme med en uttalelse som må sies å ha vært fryktelig i sin ubetenksomhet. Adorno, som hadde jødisk far (Wiesengrund) men ble oppdratt som katolikk, og som ikke for alvor tenkte på seg som jøde før Hitler tvang ham til det, sa nå at han ikke ble kvitt følelsen av at de tyske studentene ville få jødenes rolle. Hva skjedde?

Mye rart, og i alle fall ble mange studenter spylt med vannkanoner. Men Adornos overdrivelse var hysterisk. Hvor tok han retten til å snakke slik? Terroristen Gudrun Ensslin skal ha sagt at hennes foreldre-generasjon, som hadde ansvaret for Auschwitz, ”vil drepe oss alle.” Deretter satte hun fyr på et kjøpesenter sammen med Andreas Baader, og så var det i gang. Adorno hadde selvsagt ikke det fjerneste ansvar for dette, selv om dette ble insinuert senere, inntil byen Frankfurt – med en kristeligdemokrat i spissen – til slutt tok seg sammen og opprettet Adorno-prisen, med Habermas, som også på absurd vis ble regnet blant terrorismens fedre, som første prisvinner. Et virkelig banebrytende tiltak, i en tid med hat mot venstre og sikkerhetstiltak over alt, selv om de tyske syttiårene selvsagt ikke var noe Weimar. Igjen: hvorfor kom Adorno, selveste åndstoppen og meningsføreren i sekstiårene, med uttalelsen om studentene som de nye jødene? Men jeg slipper Karl Heinz Kurras og drapet på Ohnesorg nå.

I årene som fulgte, etter Adornos død i 1969, viste det seg at den tyske terrorismen ble involvert i aksjoner med mer enn antisemittiske overtoner, om enn til dels kamuflert som antisionisme. Da et israelsk fly ble kapret av tyske og arabiske terrorister i 1973, for til slutt å bli befridd av israelske kommandosoldater i Entebbe, Uganda, ble jødiske gisler atskilt fra de andre, akkurat som i gamle dager.

Sosiologen Niklas Luhmann, født 1927, sa senere at med Benno Ohnesorgs død ble en hel generasjon ”skutt ut” av samfunnet. Jeg tror det er en berettiget overdrivelse. Han sa for øvrig også at 1968, mer enn das Wirtschaftswunder, var den viktigste begivenheten i den vest-tyske Bonner-republikkens historie, og han mente det positivt. For dem som ble skutt ut, kom i hovedsak etter hvert tilbake – uten å ”underkaste” seg, for å si det sånn. Da Joschka Fischer i åttiårene inntok Forbundsdagen i turnsko og etter hvert holdt sin berømte tale om kansler Kohl som et Gesamtkunstwerk fra Pfalz, da var det tyske demokratiet for alvor kommet i mål. Også Kohl var fornøyd. Og så falt Muren.