Samstag, 1. August 2009

To artikler om hykleri og kynisme

Lagt ut i forbindelse med forskjellige nettdebatter i det siste

Hykleren og kynikeren.


Vi kjenner dem godt, begge to, hykleren og kynikeren, og ingen av dem har særlig godt rykte. Hvem er verst?

Hykleren skjønnmaler egen virkelighet for å dekke over ubehagelige ting. Spesielt forsøker hykleren å skjule at han ikke lever etter de regler og prinsipper han proklamerer som gyldige.

Kynikeren derimot, sier det som det er. Eller rettere sagt: han gjør det nesten litt verre enn det er. Han velter seg formelig i møkka, for at det skal bli umulig å overse den. Ofte kan kynikeren fortjene ros for sin grelle oppriktighet. Hvem har ikke opplevd det befriende i et kynisk nålestikk, som plassert på riktig måte kan få oss alle til le rått og uhemmmet av vår forløyenhet og utilstrekkelighet?

Et problem med kynikeren er imidlertid at han har en tendens til ikke å overholde taletiden. Han er kynisk også der: begrensninger i taletiden er for de andre, som ikke forstår at det bare er makt det dreier seg om. Kynikeren tar over hele showet dersom du ikke passer på, han maler deg brun med sitt griseri og glimrer plutselig i rollen som djevel.
Det finnes riktignok mer raffinerte kynikere, som knapt tar ordet i det hele tatt, i alle fall i de naives forsamlinger, og som med et kaldt smil nøyer seg med å ta beslutningene – de beslutningene som bestemmer over andres liv, mens de selv er fortapt i snakk. Han behøver da ikke selv nødvendigvis stå frem som beslutningstakeren, han kan smile i det stille. Men plutselig står i alle fall beslutningen der med demonisk, skrekkinnjagende kraft, og snakkets kontinuerlige, tilsynelatende beroligende summing forstummer: det er for sent, vi er fanget.

I sammenligning kan hykleren se nokså menneskelig ut. Hykleren lar leppene tjene idealene, han vil så gjerne ikke fremstå som grisete, men så er han svak og så oppsøker han likevel de skitne krokene i sitt liv. Men han har da dårlig samvittighet, sier vi gjerne. Han vil så gjerne, men kjødet er skrøpelig. Kynikeren, derimot, vil det onde. Han vil mer enn å se virkeligheten i øynene. Han har riktignok gjennomskuet vår felles nedrighet, men han bruker denne innsikten til å heve seg selv over de andre og fornedre dem. Han er grusom, og grusomhet er verre enn hykleri.

Nå har vi riktignok gått en anelse for langt. Som vi alle vet, så finnes det iskalde hyklere, som nærmest er kjemisk frie for dårlig samvittighet, og som kynisk benytter seg av hykleri i kampen om makt. Det finnes hyklerske kynikere. Om de er verre enn de utilslørte kynikere, skal være usagt. Grusomhet koplet med forløyenhet er i alle fall ikke pent, og mange er rett og slett svake for den utilslørte kynikerens avvæpnende sjarm.

På den annen side: det å tjene idealene med leppene har ofte den utilsiktede konsekvens at du blir bundet av dem. Slik kan hykleriet faktisk på et vis svinebinde kynikeren til det gode, og dermed innlede hans tilbakevending til sivilisasjonen. For uten hykleri, ingen sivilisasjon: dette er en kynisk sannhet det er verdt å merke seg.

Kynikere er av og til skuffede idealister, folk som mener å ha gjennomskuet livsløgner, men som tror at de er sterkere enn gjennomsnittsmennesker. Men hvis de virkelig er sterke, da gir de ikke etter for trangen til å fornedre andre. Hvis de virkelig er sterke, så holder de seg ikke bare til oppriktighetens ideal, men også til sivilisasjonens viktigste bud: unngå å være grusom mot din neste.

Aftenposten 22.4.1996. Ad grusomhet som verre enn hykleri se Judith N. Shklar, Ordinary Vices, The Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Mass., 1984. Se også ”Kynisme og renselsesmani.”


Fra kynisme til renselsesmani

”En kyniker er en skuffet moralist”, sa noen til en venn av meg. Og kynikere er ofte slike som har gitt opp å hykle. Kynikeren foretrekker den nakne, skitne sannhet, skuffet over moralens maktesløshet. Kynikeren kalles også skuffet idealist. – ”En moralist er en skuffet kyniker”, sa min venn videre til en annen, han hadde ikke fått stokket ordene riktig. Men denne smilte og nikket, for også slik kan de treffe.

Kan en kyniker bli skuffet – som kyniker? Kan moralisme og idealisme oppstå av kynisme? Har ikke kynikeren sagt farvel til å male over sannhetens skittenbrune farge med rosenrødt? Liker han ikke faktisk å grise til? Får han ikke en saftig porsjon livsmening ut av sin rolle som djevelsk sannhets-sadist?

Jo, utvilsomt. Sterkere livs-erotisk stimulans enn den nakne sannhet, vil mange lete forgjeves etter. Når kynikeren ler av dem som i hyklerisk oppbrakthet sladrer om andres griserier, da sier han at de ville så gjerne gjort det selv. – Men som det gjerne går med vellystinger, som ikke kan holde erotisk diett, så kan det skje med en erfaren kyniker at plutselig fortoner alt det deilige brune og svarte seg bare som matte nyanser i grått. Utbrenthet som erotisk skjebne: dette er en av den kyniske livsbetraktnings indre farer.

Og da er det at lengselen kan oppstå etter det rene og ubeflekkede, det jomfruelige. Sterkere saker skal man lete lenge etter. Her sikter jeg ikke til det gamle tricket med å vinne jomfruen for å deflorere henne, som Kierkegaard skildrer så åndfullt i ”Forførerens dagbok.” Dette er spesielt grisete, karakteristisk for den durkdrevne kyniker.

En normal kyniker skyr hykleri, og angriper gjerne spontant i øyeblikket, med et kynisk nålestikk som ofte kan virke befriende, fordi det viser våre felles livsbetingelser, tidligere ofte kalt arvesynden. Den durkdrevne kyniker, derimot, benytter hykleri som middel til å forføre de naive, kanskje bare for å glise hemmelig over andres dumskap, eller også for å øke effekten av den kyniske avsløring, når den først kommer. Uansett hever den durkdrevne kyniker seg over andre – som en utvalgt.

Predestinasjonslæren – om at noen er valgt ut til frelse, andre til fortapelse – er en hard ting å svelge fra kristendommens historie, hardere enn selv arvesynden. For arvesynden – at vi alle er ett i den falne Adam – kan leses som en slags samling på grunnplanet. Men predestinasjonen synes å bryte med tanken om at vi alle er ett i Kristus. Den er elitær.

Kanskje kan vi si at den durkrevne kyniker er en elitist som har innrettet seg listig i arvesyndens pøl, mens den predestinasjons-troende er en elitist som går vaktsomt rundt i samme pøl, og passer seg for å komme for nær slike som kanskje er fortapte og så å si smittefarlige. Den calvinistiske angst for tilbedelse av det skapte, angsten for ikke å utelukkende elske Gud, førte til en slags ”nestekjærlighetens upersonlighet,” slik Max Weber viser i sin studie av den protestantiske etikk: Det store folketallet i Kina var for calvinistene ikke noe argument mot misjon, forutsatt effektiv organisasjon – her gjaldt det å fremføre Guds tilbud raskt og overlate frelsen til Ham. Take it or leave it, time is money, av angst for nærhet oppstår kapitalismens ånd.

Er calvinisten her i ferd med å bli (markeds)forfører? Snarere ”fagmenneske uten ånd”, som Weber sa om vår tid. Men Weber klaget også over vår tids ”nytelsesmennesker uten hjerte.” Og hvis Gud er død, hva kan vi da annet gjøre enn å nyte arvesyndsbetingelsene som best vi kan? spør den durkdrevne kyniker.

Men hva om kynikeren blir utbrent, fortvilet, syk til døden? Da kan det oppstå en renhetslengsel i ham som setter den calvinistiske angst for å tilbe det skapte i skyggen. Kynikeren blir gnostiker, og moraliserer nå over den gamle Gud som skapte vår skitne, syndige verden. Løsningen finnes i tanken om en ny, kommende Gud, som igjen skal frelse utvalgte, som vekkes til erkjennelse (gnosis) om hans komme.

Kynikeren, uansett hvor durkdreven, er gjerne begrenset i sin makt. Men en kyniker omvendt til moralist og idealist, han kan bli del av voldsomt mektige bevegelser, som bevegelsen for å redde arierne fra undermenneskenes besudling. Den store verdensbrannen var i følge de gnostiske manikeere forutsetningen for et nytt, lysets rike – det rene lysrike, som oppstår når mørket er brent vekk. Sterkere saker skal man lete lenge etter.

Aftenposten 21.8.2000.