Samstag, 11. Juli 2009

Hamsun – grösster Dichter des Dritten Reiches?

Zu einer frei gesprochenen Vorlesung im Rahmen der Henrik-Steffens-Vorlesungen der norwegischen Steffens-Professur, gehalten im Wintersemester 2006/07, schrieb ich die folgenden Zeilen als Ankündigung. Ich drucke sie hier wieder ab aus Anlass des Hamsun-Jubiläumsjahres 2009 und dessen Diskussionen.

Vgl den folgenden interessanten Aufsatz zur norwegischen Situation:
http://www.nzz.ch/nachrichten/kultur/aktuell/abwege_zum_ruhm_1.2977115.html

Ich verweise auch auf einen Aufsatz von Stefan Lars Wachsmuth, der Hamsuns Segen der Erde in einem anderen Kontext thematisiert: http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090529/OAKTUELT/442114024


Henrik-Steffens-Vorlesung 22.3.2007

Dienstag 13.2

Helge Høibraaten: Knut Hamsun – der größte Dichter des dritten Reiches?

Der Vortrag wird sich zum Teil mit Beispielen aus Hamsuns Romanen beschäftigen. Er wird sie aber im Rahmen der folgenden Überlegung stellen:

Knut Hamsuns Hunger und Mysterien waren vielleicht die ersten Romane des modernism überhaupt, und als er den Nobelpreis für Segen der Erde (Markens Grøde) bekam, hielt ihn Thomas Mann für den würdigsten Literaturpreisträger überhaupt. Nach seinem entschiedenen Einsatz für Deutschland während des dritten Reiches und der Besatzung Norwegens, wurde er eine Zeitlang gehasst und wohl kaum gelesen in Norwegen. Seit den fünfziger Jahren wurde das aber wieder anders, und da die Deutschen und die Russen ihn nicht mehr so viel lesen, ist er jetzt wohl ein vor allem in Skandinavien gelesener Autor. Als Norweger betrachtete er sich stets, und die deutsche Sprache beherrschte er nicht. Ist er aber ein nationalsozialistischer Dichter gewesen?

Die Frage ist falsch gestellt: Hamsun war politisch gesehen ein Anhänger des Nationalsozialismus und er war ein großer Dichter, und diese beiden Tatsachen haben mit einander zu tun, aber seine Dichtung war nicht spezifisch nationalsozialistisch. Wie so viele, war er auch ein Produkt des geistigen Klimas um die Jahrhundertwende, er stand unter dem Einfluss von Schopenhauer, Nietzsche, Dostojewskij und Huysmans. Er war vitalistisch, zunehmend zynisch und sein Leben lang ein Feind des Westens. „Irrationalist“ wäre keine ganz schiefe Bezeichnung. Rassistische Züge gab es bei ihm auch.

Seine Werke sind aber nicht als nationalsozialistische Werke zu deuten, auch nicht im Sinne eines Privat-Nationalsozialismus, den man aus den Werken von Theoretikern wie Martin Heidegger und Carl Schmitt herausgelesen hat. Für solche gedankliche Konstruktionen hat er sich in seiner Dichtung nicht eingesetzt, und hatte auch nicht das denkerische Niveau. Auch Segen der Erde, der im Erscheinungsjahr 1918 als einen Friedensroman gepriesen wurde, eignet sich für eine solche Bezeichnung nicht, wenn auch der Roman in der Retrospektive zum Teil gut zur Schablone „Blut und Boden“ passt. Segen der Erde ist aber kein Zweigroschen-Roman der eindeutigen Tendenz, sondern ein komplexes, ambivalentes, schwieriges und doch gesammeltes, großes Werk – konservativ sicherlich, utopisch auch, aber mitnichten kein Nazi-Roman.

Nun kann man behaupten, die Bezeichnung Nationalsozialismus sei zu eng gefasst für die Problematik, die hier verhandelt wird, und dass die Dichtung Knut Hamsuns, wenn nicht als nationalsozialistisch, so doch als faschistisch bezeichnet werden könne. Da es sich mit diesem Vorschlag nicht darum handelt, das Verhältnis der hamsunschen Dichtung zum faschistischen Italien zu charakterisieren, sondern Hamsun unter einem allgemeinen Oberbegriff zu subsumieren, müsste man in diesem Fall den Allgemeinbegriff oder den Ideal-Typus spezifizieren. Das ist eine interessante, aber gefährliche Aufgabe, die leicht weg vom Diskussionsgegenstand führen kann.

Thomas Mann zum Beispiel, war in seiner Jugend nicht nur von Nietzsche und Schopenhauer und Wagner beeinflusst – das blieb er sein Leben lang – er war auch gegen die Demokratie als deutsche Staatsform, er zog die innere Unendlichkeit einer unpolitischen aber „machtgeschützten Innerlichkeit“ als höhere Freiheit der demokratischen vor. Dass sich eine solche innere Kultur im Augenblick des Krieges dämonisch, von autoritären Führern politisch geleitet, auch nach außen wenden kann, drückte er im November 1914 (im Aufsatz „Gedanken im Kriege“) emphatisch wie folgt aus:

„Kultur ist offenbar nicht das Gegenteil von Barbarei; sie ist vielmehr oft genug eine stilvolle Wildheit, und zivilisiert waren von allen Völkern des Altertums vielleicht nur die Chinesen. Kultur ist Geschlossenheit, Stil, Form, Haltung, Geschmack, ist irgendeine gewisse geistige Organisation der Welt, und sei das alles noch so abenteuerlich, skurril, wild, blutig und furchtbar. Kultur kann Orakel, Magie, Päderastie, Vitzliputzli, Menschenopfer, orgiastische Kultformen, Inquisition, Autodafés, Veitstanz, Hexenprozesse, Blüte des Giftmordes und die buntesten Greuel umfassen.“

Das schrieb Mann, und da ist es nicht sehr gewagt, Faschismus einzubeziehen. Das Einzige, was eine gewisse Distanz erlauben würde, ist die geistesaristokratische Nennung von „Geschmack“; der Geschmack aber kann variieren und muss sich nicht notwendigerweise explizieren. Die Bezeichnung „Faschismus“ gab es 1914 noch nicht. Sicher ist aber, nirgends findet sich beim jungen Hamsun einen Satz, der das geistige Klima des „anything goes, so lange es geschlossen geschieht“ so formvollendet ausdrückt wie dieser Satz von Thomas Mann.

Entwickelte sich Thomas Mann vom Faschisten zum Demokraten? Er entwickelte sich vom Autor dieses Satzes tatsächlich zum Demokraten, wie Walter Baumgartner 1.2.07 in einer Henrik Steffens-Vorlesung zeigte. Außerdem tat er in seinen literarischen Werken keine solche wilde Haltung kund. Wenn man will, kann man das Klima, das im Mann-Zitat zum Ausdruck kommt, als „präfaschistisch“ bezeichnen. Dichter, die in ihren Werken solche Haltungen vertraten oder verrieten und sie sodann nicht verließen – was für Hamsun wohl galt – könnte man dann für die Zeit nach dem ersten Weltkrieg in einigen Fällen als „Faschisten“ bezeichnen.

Eine wichtige Frage, die man sich in diesem Kontext stellen sollte, ist aber: War nicht Knut Hamsun, der Norweger, jedenfalls der größte Dichter des dritten Reiches? Sollten nicht zuletzt die Norweger das begreifen? Wer denn sonst hatte diese Rolle ein? Ernst Jünger und Gottfried Benn waren große Dichter, aber sie standen dem Regime viel distanzierter gegenüber. Sie hatten auch nicht die Breitenwirkung von Hamsun, jedenfalls nicht Benn. Céline war sicherlich auch ein großer Dichter, aber mit Hamsuns Rolle während des dritten Reiches lässt sich die seinige nicht vergleichen. Ist es überhaupt eine wichtige Frage, wer der größte Verfasser des dritten Reiches war – ein menschenfeindliches, in wichtigem Sinn auch kunstfeindliches, vor allem totalitäres Regime ? Ich denke ja. Die Frage zu verneinen, wenn der Dichter groß war und das Hauptvolk des Reiches doch das Regime im großen und ganzen als legitim betrachtet und den Dichter wirklich geliebt hat, wäre arrogant. Dafür, dass er diese Rolle angenommen hat, nicht für nationalsozialistische Bücher, hat Knut Hamsun die politische Verantwortung – nicht nur für sein politisches Engagement im engeren Sinne, das natürlich eng mit dieser Position quasi als Staatsdichter verbunden war.

Dienstag, 7. Juli 2009

Habermas og verdensreformen

Utgitt i Klassekampen 7.7.09

Helge Høibraaten:

Habermas og verdensreformen

Hvor mange divisjoner har paven? spurte Stalin. Spørsmålet er ikke egentlig godt stilt. ”Verdensmakt Habermas” , stod det i Die Zeit til åttiårsdagen, og det er unektelig noe i det. ”Først kom Habermas, og så kom fjernsynet”, skrev Niklas Luhmann om berømmelsen som kom da Habermas tok for seg hans verk og beskyldte ham for å bedrive sosialteknologi. Luhmann svarte prøvende og offensivt og striden mellom de to ble virkelig etter hvert lest verden over. Luhmann-eleven Jürgen Kaube traff spikeren på hodet da han i Frankfurter Allgemeine Zeitung snakket om et ”åndsvitenskapenes under” i Tyskland fra femtiårene, med mange viktige navn men med Habermas som aldri hvilende sentrum.

Habermas er ikke pave, men maktet å gi en serie tyske intellektuelle kontroverser – strid om Heidegger, Carl Schmitt og antisemittisme, om teknokrati, positivisme, hermeneutikk, systemteori og det postmoderne, om historiefaget og Det tredje rike, om forfatningspatriotisme, om det spaltede Vesten – en global strålekraft, gjennom en intenst saklig skrivepraksis som både krevde, provoserte og avklarte. Mange av disse debattene var udiskutabelt av vitenskapelig klasse, eller ble vitenskapelig fulgt opp.

En viktig grunn til strålekraften var at resultatet typisk ikke kunne forutsees på forhånd, men til dels forløp overraskende, også fordi Habermas ofte lærte av sine motstandere. Luhmanns universelle systemteori ble knallhardt kritisert, men ut kom Habermas med sin egen systemteori for sentrale samfunnsområder, penge- og markedsøkonomi samt politisk styrt forvaltning. Kultur- og samfunnskritiker Habermas: nå også som konstruktiv teoretiker for kapitalisme og stat? Hvordan overlevde han det?

Til dels ved at han også forble kritiker på de samme områder, kritiker av kommersialisering og enveis automatmakt (Vermachtung), kort sagt: av ”systemets” kolonialisering av vår ”livsverden. ” Men hans tankegang orienterer seg likevel ut fra en ikke-utopisk tanke om balanse mellom system og livsverden som en moderne mulighet, der kolonialiseringen står for den andre. Kolonialiseringstesen inneholdt en reformulering av marxismens grunnintuisjon og en videreføring av kulturkritiske motiver. (Om kulturkritikk hos Habermas se også min nye innledning til Borgerlig Offentlighet, Bokklubbens bibliotek 2005.) Vi skal se litt på dette. Men først:

Hva har Habermas hatt i KK å gjøre? Lite, så lenge Stalins åndelige divisjoner hadde makten. Men etter hvert fikk han mer oppmerksomhet, ikke minst gjennom kampen mot neoliberalismen. Men også Habermas´ pro-EU-holdning er blitt registrert, naturligvis uten enighet. Her er det likevel fremgang fra EU-kampen i 1994, da Kåre Lunden (i Arbeiderbladet) kjørte ut Habermas´ demokratiske ”livsverden” mot EU´s neoliberale demokratifiendtlige ”system” så langt remmer og tøy kunne holde. Jeg påpekte at Habermas faktisk var for EU, men la defensivt mest vekt på hans mistro til sitt eget lands tradisjoner. Lunden bare brushet unna det tyske unntaket fra nasjonenes demokratiske velsignelse og kjørte videre mot et nytt norsk Nei.

Greitt nok, men for å dokumentere at dette ikke er den eneste måten å bruke Habermas på, la meg sitere fra et intervju med ham i Die Zeit ifjor: ”Innenfor den Europeiske union har...medlemsstatene akkurat som før monopol på vold, men likevel overtar de slik rett som besluttes på overstatlig nivå, mer eller mindre uten å klage.” Han føyer til at dette også har med en kapitalistisk dynamikk å gjøre, men er klar på at det her dreier seg om at man tar konsekvensen av en langsiktig vilje til overnasjonal institusjonsbygging.

Habermas kaller – i motsetning til KK – en spade for en spade, han skjuler ikke at moderne økonomier er dømt til kapitalisme og biter heller ikke med dette i gresset ut fra kulturpessimisme eller svartsynt antropologi. Men forlater han ikke demokratisk teori og troen på offentlig diskusjon når han i sitatet tilsynelatende gir overnasjonal rett prioritet foran suveren nasjonalstatlig offentlig prøving? Nei, fordi demokratisk nasjonal selvbinding til overnasjonale institusjoner blir stadig mer nødvendig, også som motvekt mot anarkisk globaliserende kapitalisme: dette er det EU´s demokratiske medlemsstater skjønner.
Men Habermas er – som KK – knallhardt mot den neoliberale verdensanskuelsen. For ham er det ingen tvil om at man ikke kan sette bort alt til private investorer. Offentlige goder slik som åpen, ikke-manipulert politisk kommunikasjon kan ikke settes bort på denne måten, fordi den da lett vil kunne lukkes. Å publisere det som selgerne gjennom anonyme markedsundersøkelser antar selger, er potensielt like autoritært som å la en dogmatisk instans fastsette hva som er sannheten.

Neoliberalismen truer også den skjøre liberale vinningen som kalles velferdsstaten eller sosial-staten. Habermas går inn for den ikke bare av sosiale grunner, men også som infrastruktur for et fungerende demokrati: uten individer med et visst sikkerhetsnett, ingen tilstrekkelig privat autonomi; uten slike individer, ingen offentlig autonomi eller folkesuverenitet. Det finnes autoritært-sosiale regimer, men velferdsstaten er et prosjekt for selvbestemmelse.

Habermas er altså en politisk og sosial liberaler (av republikansk type, ikke å forveksle med det amerikanske partiet.) Men ”liberalist”, som Per Tore Dalen insinuerer 27.6, med utgangspunkt i den – skal vi si moderate? – Carl Schmitt-eleven Chantal Mouffe?

Nei. Det finnes riktig nok et markedsøkonomisk element i hans samfunnsteori, slik det finnes et statselement. Men finnes det alternativer? Som kjent mente Marx at stat og kaptalisme vil dø ut. Hva vil i så fall bli igjen? Med Habermas kunne vi sagt: kommunikativ handling. Og teknologi – materialteknologi. I alle fall hvis det skal dreie seg om et moderne samfunn, og ikke urkommunisme.

Men heller ikke materialteknologi er nok. Stater og andre organisasjoner, slik som firmaer, må også til. En teknologi er et standardisert forhold mellom årsak og virkning som kan betjenes. Jeg trykker på knappen, og lyset slås på. Stater og firmaer er til dels sosialteknologier: ledere tar beslutninger, og følgere omsetter beslutningene i virkninger. Et tydelig eksempel er en hær. Men også firmaer og stater, ja demokratier, har et slikt aspekt. Kontrakter, fra husleie til børs-futures, hører til samme kompleks.

Slående er det at trass i marxismens statsløse utopi så ble militærmodellen grunnleggende for kommunistiske samfunn. Da taylorismen kom i amerikansk økonomi, grep Lenin begjærlig sjansen. Militær disiplin og millimeter-arbeidsdeling ned i fremmedjørende detalj: det ble en avgjørende del av visjonen. Det var riktig nok mulig å skyve den kommunistiske friheten unnskyldende inn i en stadig fjernere fremtid. Men vi har her et parade-eksempel på det Adorno og Horkheimer kalte opplysningens dialektikk: menneskene blir slaver under den rasjonelle verdensbeherskelse som jo var ment å skulle befri dem.

Spørsmålet må bli: hvis moderne samfunn ikke går rundt uten sosialteknologi, hvorledes kan dette forenes med frihet? Kanskje kan sosial-teknologisk effektivitet og politisk frihet i betydelig mon dra sammen?

Habermas skiller mellom makt og penger som to former for standardiserte spesialspråk, språk som gjennomtrenger vår dagligverden og har omformet den. Maktspråket forutsetter i utviklet form at noen personer legitimeres i overposisjoner, typisk gjennom massevalg der den enkeltes innflytelse er forsvinnende liten. Dette er likevel bedre enn å møte folk med skytevåpen på gata eller bakrommet. Men forutsetningen for legitimitet er at en levende kritisk offentlighet stadig overvåker folk i overposisjon.

Pengespråket er ikke som maktspråket helt direkte knyttet til en asymmetrisk posisjon, men forutsetter likhet i utgangspunktet: man kan akseptere et tilbud eller forkaste det, mens det å motsette seg lover fører til sanksjoner. Analysen synes ved første øyekast lite marxistisk, men husk at kapitalistiske bedrifter også er organisasjoner basert på maktspråk. Her er lederes posisjoner heller ikke basert på legitimasjonsprosesser, men på det faktum at hvis du vil ha lønna, må du levere ytelsen. Markedsøkonomien må legitimeres gjennom demokratiske beslutninger fattet av politiske maktorganer, og nedfelles i rett. Kontrollen nedenfra skjer i markedsøkonomien gjennom kunders markedsmakt, mer enn gjennom demokrati på arbeidsplassen: kundene kan stilltiende velge exit som det heter, ved å satse på et annet produkt. Men kontrollen skjer også ved vanlig offentlig politisk debatt.

”Systemets kolonialisering av vår livsverden”: hva betyr det? Både maktspråket (adlyd eller få straff) og pengespråket (take it over leave it) er med på omformingen av vår livsverden, og uten dem ville samfunnets grunnmodus, mennesker i kommunikativ handling med hverandre, stå enormt svakere. Dette forutsetter imidlertid en rettsliggjøring av politikk og kapitalisme, og dernest en demokratisk motmakt mot maktbruk, enten det nå er i stater, firmaer eller andre organisasjoner, gjennom våken offentlig debatt.

Står vi egentlig så svakt på skuldrene til disse spesialspråkene som preger oss slik gjennom kapitalisme og byråkrati? Er de ikke – som vitenskapen – avgjørende ingredienser i vår høyt utviklede kultur? Eller truer de med å sage av den kulturelle gren de sitter på: truer de med å gjennomkolonialisere vårt dagligspråk og dets livsverden, med å lamme vår kulturelle selvforståelse? Habermas´ kolonialiseringstese er vesentlig et prøvende spørsmål, mer enn en doktrine. I de siste tiår har vi fått nye materialteknologier for kommunikasjon som til og med kvitrer med ved oppstandsforsøk i Iran. Veid mot kommersialisering og maktstyrt manipulasjon av mye offentlig kommunikasjon, får vi et broket bilde. Hva må gjøres?

Samfunns- og kulturkritikk er viktig, men ikke nok. Verdenssamfunnet må reformeres, med utgangspunkt i et nytt sikkerhetsråd som effektivt menneskerettsvern og regionale organisasjoner som EU, globale aktører med slagkraft overfor globale prosesser. En reformerende konstitusjonalisme over nasjonalstaten er nødvendig, skal vi holde en viss tritt med den blanding av system og anarki som preger verdenssamfunnet. Slik er Habermas´ marxisme.