Plutselig blottstilt

Helge Høibraaten:



Plutselig blottstilt


Det moderne samfunnet er en jungel full av farer som kan gi sjokk, gå derfor ikke ut med naken sjel, ta først på et panser. Slik tenkte mange av de mest innflytelsesrike tyske intellektuelle i mellomkrigstiden, blant dem Bertolt Brecht, Walter Benjamin og Hitlers senere såkalte ”kronjurist” Carl Schmitt. Hvorfor tenkte de slik?

Weimar-republikken (1918-33), det første tyske demokrati¬ – oppstått av nederlaget i første verdenkrig, det forrige århundres ”urkatastrofe” (George Kennan), og gjenstand for voldsomme kriser, ¬– var i følge Alfred Döblin en republikk uten bruksanvisning. Derfor ble den også til et primæreksempel på kulturkritikkens og estetikkens oppfatning av overgangen til modernitet som sjokkerfaring. Samtidig søkte man tilbake for å forstå hva dette var:

På 1850-tallet ble Hausmanns avenyer i Paris, skåret ut som de var av den tradisjonelle byens gatemylder, til et sjokktema for Charles Baudelaire. Benjamin fulgte ham i sitt forsøk på en ”modernitetens urhistorie.” Og han gikk lenger. Carl Schmitt hadde tenkt ut fra en parallell mellom partiene i Weimar – splittet i radikalt forskjellige leire, uten tilstrekkelige felles bånd – og de religiøse borgerkrigspartiene i tredveårskrigen, denne urkatastrofen i tidlig nytid. Benjamin fulgte ham på et vis i sine studier av det tyske barokkdrama. Schmitt var fascinert av Hobbes´ løsning på borgerkrigsproblemet – i Leviathan fra 1651 – gjennom et autoritativt diktatur, i stedet for på religiøs sannhet. Benjamin var fascinert av Schmitts diktaturstudier, men vendte dem subtilt mot tanken om diktaturet som løsning ved å betone suverene kongers ubesluttsomhet.

Hitler var jo besluttsom nok. Men romanisten og motstandsmannen Werner Krauss overlevde likevel krigen på death row i Hitlers Berlin. Delvis skyldtes dette et skriv fra filosofen Hans-Georg Gadamer som forsikret om at Krauss var gal. Men viktig var også at Krauss kom seg over skrekkelige avgrunnstimer ved å skrive en viktig studie i Balthasar Grácians livslære, slik den bl. a. ble uttrykt i et håndorakel fra 1647. Dette er en annen stor forfatter fra 1600-tallets hoff- og krigstid: han beskriver rådsnarhet, beslutningsevne og den kalde, stålsatte maske (persona) som idealer i en farlig verden.

Når Krauss kunne gjøre dette i Hitler-tiden, så skyldtes det ikke bare hans intense forhold til Spania og 1600-tallet, men også den forutgående Weimar-tiden. Motiver fra Grácian finnes for eksempel hos Schmitt og hos filosofen Helmut Plessner, og dessuten hos Walter Serner og Bertolt Brecht, som riktig nok førte noen motiver over i en mindre stolt verden enn hoffets: nemlig underverdenen. Kaldt var klimaet likevel, og det mest berømte uttrykket for Weimar-tonen har vi jo i Brecht og Weills kalde og skjærende, av og til hjerteskjærende bevegende sanger – sanger som like fullt også er beinhardt kynisk utleverende, og det gjerne på samme tid, som i ”Surabaya Johnny.” Hva er det som skjer?

Det er en ubarmhjertig verden som skildres, med maktkamp og fiendskap over alt, og med et påtrengende behov for å sette seg i respekt. Her dreier det seg ikke om det Kant mente med plikten til respekt overfor alle personer: en slags kjølig utgave av nestekjærlighetsplikten. Det dreier seg om å sette seg i respekt overfor såkalte respektspersoner – om den type respekt det handler om i rap-beretninger fra amerikanske storbyjungler. – Eller rettere sagt: bare nesten. For det dreier seg jo ikke om å brette opp ermene til en kamp med bare nevene, i en skikkelig manndomsfight, eventuelt mot alle odds. (Weimars gatehærer, fra SA og Stahlhelm til kommunistene, tok derimot fysiske tak.) Verden er for farlig, man må ha panseret på. Grunntanken er som antydet:

Ikke blottstill deg! Vær kald! Overvåk stolt og oppmerksomt dine grenser, la ingen slippe innenfor skallet til ditt myke indre! Kom farene i forkjøpet med raske aksjoner! Men kom deg også i dekning! Slett dine spor! skrev Brecht.

Helmuth Plessner skriver at om to oppriktige og åpne personer skulle begynne å snakke sammen, så vil det etter en kort kollisjon legge seg verdensromkulde rundt dem. Walter Benjamin fremholder at den formløse ærlighet som kommer til uttrykk i ønsket om å få ut alt uten grenser, ikke sjelden finnes hos personer som heller ikke er så nøye med ytre renslighet. Plessner og Benjamin har stor sans for diplomatens høflige, men distanserte måte å oppføre seg på.

I Weimar fant det i følge Helmut Lethen (i hans viktige studie om livsforsøk mellom verdenskrigene) sted en overgang fra en kultur basert på innvendiggjort skyld til en såkalt skamkultur: samfunnet er ikke et sted hvor du møter tillitsfulle ansikter med klare forventninger om ansvarsfull atferd – det er en jungel der det viktigste er å ikke bli sett, ikke bli blottstilt som nakent kreatur, slik at skamrødmen slår deg i ansiktet. Bevegelsen som bar denne innstillingen ble kalt Die Neue Sachlichkeit, den nye saklighet, men hadde faktisk som konsekvens at sansen for det sjokkert blottstilte ble økt, som Lethen viser:

Vi går med panser rundt sjelen, men plutselig er vi likevel avslørt gjennom den andres blikk – det gjennomtrengende, avslørende blikket som Jean-Paul Sartre skulle vie slik oppmerksomhet. Uforvarende overraskes vi med senket guard, med buksene nede. Da Kathrine Aspaas for en stund siden (i den berømmelige debatten på NRK om Shabana Rehmans løfting av Mullah Krekar) sa at hun kunne godta å få revet ned buksa på TV dersom formålet var godt nok, da stirret man med ubehag inn i hennes gruoppvekkede, men likevel stålsatte ansikt. I ønsket om å gjøre Krekar-antastingen harmløs og morsom, kom hun i skade for å annonsere at hun godt kunne stille med temmelig nedrevet panser om det så ble krevet av henne, samtidig som ansiktet hennes krampaktig forsøkte å lukke nettopp panseret.

Hvorfor skriver jeg om slike ting i dag? Ikke først og fremst for å kritisere, selv om modellens begrensninger er åpenbar. Heller ikke for å istemme de motemessige klagene over intimitetstyranniet. Skulle det være noe å betone i den duren, så måtte det være et nylig omslag her i landet i retning av det hylende hemningsløse: genier blir igjen genier, menn blir igjen menn, og jeg har hørt så vel keltiske så vel som germanske helter stå opp fra de døde med brølende røst på hovedstadens intellektuelle utesteder. Det klinger jo så godt dette med heltene, og behøver jo slett ikke bety så mye, tenker man vel: vi lever da i et fritt og friskt land, vikingers etterfødte som vi er, og vi er da gode på bunnen, enkle gutter fra landet som vi er, selv om det av og til også brøles om viktigheten av å kunne hate. Gode på bunnen har enkle gutter fra landet for så vidt vært helt siden Rousseau, men er det ikke på tide å vokse og anerkjenne at vi har ansvaret for våre barbariske brøl, selv i Annerledeslandet Norge?

For øvrig er det kanskje ikke så rart at man roper litt for å bli hørt, i all underholdnings- og selvlanseringslarmen som rår, med tant og fjas men også med frekke unge menn på vei opp som faktisk får seg til å skrive i avis at Theodor Adorno er en av disse ”skallede overklassejødene fra Sentral-Europa” – en slags intellektuell spyttbehandling à la EM-fotball-Totti, som vekker urgamle minner.

Et finkulturelt minne som dukker opp à propos inderlige utropninger av barbari, er dikteren Daniel i Høyden fra Thomas Manns Doktor Faustus. Daniel – eller nøyaktigere: Manns levende modell for Daniel – var riktig nok mer av den katoliserende typen, en slags salongjesuitt for dionysisk nyhedensk katolisisme, hvori inkonsekvent men betegnende nok også opptatt det prøyssiske. (Modellen ble for øvrig portrettert også i den tidlige novellen ”Hos profeten”, og stod delvis bak skikkelsen Naphta i Trolldomsfjellet, uansett hvor mye kommunisten György Lukaçs mente den var ham.) Hans standardreaksjon overfor egne og andres vovetheter gjengis slik i Doktor Faustus: ”Ja, men sannelig, ikke så dårlig, ja vel, ja vel, man kan si det.”

Vi er i München i 20-årene og Daniel smatter nervøst, men fornøyd over skjønnheten i drømmer om det grusomme og det diktatoriale, han overlater til sine imaginære soldater å plyndre verden, midt i fantasien, ledet av Christus imperator maximus, få år før Hitlers maktovertakelse og Det tredje Rike, som han nok langt fra opplevde som estetisk like vellykket.
Det er selvsagt ikke Den Nye Saklighet som her taler, men Den Nye Hemningsløshet som også preget Weimar-republikken og som på sitt vis slo ut hos Carl Schmitt også, om enn først i Det tredje rike, da han erklærte at intellektuelle emigranter var spydd ut av Tyskland for alle tider. I virkeligheten het Daniel i Høyden Ludwig Derleth, han var venn av dikteren Stefan George, og hans kall lå da også nærmere profet-yrket enn selv Georges; hans hovedverk het: Proklamasjoner. Går vi inn i en ny-proklamasjonenes epoke?

La oss vende blikket litt mot det samfunn som mer enn noe annet har levd med tanken om at ”it´s a jungle out there”: USA. Ta for eksempel David Lynchs klassisk amerikanske film Blue Velvet, der familien og nabokjærestejenta i utgangspunktet står som et vern mot jungelen utenfor, men hvor jungelen plutselig kan bryte inn, etter at mannen først er blitt lokket ut. Det er en naken, forslått og forvirret Isabella Rosselini med europeisk aksent og masochistiske preferanser som plutselig klynger seg rundt helten midt inne i hans nærmiljø, noe som får ansiktet til kjæresten, spilt av Laura Dern, til å rakne i en ulykke og en skrekk som selv ikke Kathrine Aspaas kan matche. Selv om Dern så får vende tilbake til en happy end i lyset fra en kjærlighet som gjør blind.

11.september 2001 brøt jungelen igjen inn i det ur-amerikanske ansikt, men det har kanskje ennå ikke begynt å smile igjen i blind kjærlighet. Likevel har mannen allerede vært særdeles aktiv ute i jungelen. For et år siden proklamerte Robert Kagan, for så vidt uten å brøle, at amerikanerne er krigere fra Mars. Den slags mannfolkfantasier har selvsagt dekning i amerikansk historie, basert som den har vært på betydelige mengder mannlighet og styrke.

Påstanden bringer meg likevel tilbake til Tyskland, til den mannsvitalismen som slo ut i full blomst etter Tysklands samling i 1871, kledelig innrammet av Bismarcks utsagn om at tyskerne ikke frykter noen utenom Gud. Vitalismen fortsatte selvsagt inn i Weimar og Det tredje rike, selv om mange Weimar-intellektuelle gjerne stilte med panser, og dessuten på fekterens vis dyrket pareringens elegante og rådsnare kunst, i stedet for på gammelhelters vis å kutte kroppsdelene av hverandre. Den wilhelminske vitalismen var, som Joachim Radkau har betont, nervøs og anspent, og været etter hvert fiender overalt, slik at første verdenskrig i noen grad til slutt ble valgt som en flukt fremover, som tyskerne sier: uansett om man vant krigen eller ei, kunne man være fristet til å si, så skulle man på denne måten i alle fall vinne over nervøsiteten.

Tyskland var i 1914 omringet av stater med nederlag å hevne, eller klare maktpolitiske interesser av å holde landet i sjakk. Men det er galt å si at krigen startet utenfor Tyskland. Britene, for eksempel, var til dels sjarmert av Keiser Wilhelm nærmest til det siste. Til slutt var det kanskje nervene som sviktet, i et slags forsøk på ta knekken på nervøsiteten i en seierssikker mandighets navn.

USA, derimot, er i dag like lite omringet av stater som før. Amerikanerne holdt ut 40 års terrorbalanse uten å miste nervene. Men nå er de blitt rammet av en global terrorisme som kan dukke opp over alt, også i den hjemlige idyll, uten at verden går under på noen sekunder. I mangel av en konkret klassisk fiende – stater – har man til nå slått ned to, hvorav én for så vidt lenge stod på angrepsblokken. Men Fienden, den usynlige, som slo til med plutselig og ubegripelig vold mot skyskraperidyllen på Manhattan, mot Seinfeld og NYPD Blue og hva de nå alle heter, ”ham” har man ikke fått bukt med. Hva var Seinfeld hvis ikke produktiv, livsbekreftende nervøsitet? Men for tiden kan USA synes å ligne litt på en nervøs stat som lengter etter den endelige løsningen på nervøsitetsproblemet, skremt opp av den plutselige blottstilhet man erfarte 11. september 20001

Skrevet 2004, utgitt i Morgenbladet