Habermas og verdensreformen

Utgitt i Klassekampen 7.7.09

Helge Høibraaten:

Habermas og verdensreformen

Hvor mange divisjoner har paven? spurte Stalin. Spørsmålet er ikke egentlig godt stilt. ”Verdensmakt Habermas” , stod det i Die Zeit til åttiårsdagen, og det er unektelig noe i det. ”Først kom Habermas, og så kom fjernsynet”, skrev Niklas Luhmann om berømmelsen som kom da Habermas tok for seg hans verk og beskyldte ham for å bedrive sosialteknologi. Luhmann svarte prøvende og offensivt og striden mellom de to ble virkelig etter hvert lest verden over. Luhmann-eleven Jürgen Kaube traff spikeren på hodet da han i Frankfurter Allgemeine Zeitung snakket om et ”åndsvitenskapenes under” i Tyskland fra femtiårene, med mange viktige navn men med Habermas som aldri hvilende sentrum.

Habermas er ikke pave, men maktet å gi en serie tyske intellektuelle kontroverser – strid om Heidegger, Carl Schmitt og antisemittisme, om teknokrati, positivisme, hermeneutikk, systemteori og det postmoderne, om historiefaget og Det tredje rike, om forfatningspatriotisme, om det spaltede Vesten – en global strålekraft, gjennom en intenst saklig skrivepraksis som både krevde, provoserte og avklarte. Mange av disse debattene var udiskutabelt av vitenskapelig klasse, eller ble vitenskapelig fulgt opp.

En viktig grunn til strålekraften var at resultatet typisk ikke kunne forutsees på forhånd, men til dels forløp overraskende, også fordi Habermas ofte lærte av sine motstandere. Luhmanns universelle systemteori ble knallhardt kritisert, men ut kom Habermas med sin egen systemteori for sentrale samfunnsområder, penge- og markedsøkonomi samt politisk styrt forvaltning. Kultur- og samfunnskritiker Habermas: nå også som konstruktiv teoretiker for kapitalisme og stat? Hvordan overlevde han det?

Til dels ved at han også forble kritiker på de samme områder, kritiker av kommersialisering og enveis automatmakt (Vermachtung), kort sagt: av ”systemets” kolonialisering av vår ”livsverden. ” Men hans tankegang orienterer seg likevel ut fra en ikke-utopisk tanke om balanse mellom system og livsverden som en moderne mulighet, der kolonialiseringen står for den andre. Kolonialiseringstesen inneholdt en reformulering av marxismens grunnintuisjon og en videreføring av kulturkritiske motiver. (Om kulturkritikk hos Habermas se også min nye innledning til Borgerlig Offentlighet, Bokklubbens bibliotek 2005.) Vi skal se litt på dette. Men først:

Hva har Habermas hatt i KK å gjøre? Lite, så lenge Stalins åndelige divisjoner hadde makten. Men etter hvert fikk han mer oppmerksomhet, ikke minst gjennom kampen mot neoliberalismen. Men også Habermas´ pro-EU-holdning er blitt registrert, naturligvis uten enighet. Her er det likevel fremgang fra EU-kampen i 1994, da Kåre Lunden (i Arbeiderbladet) kjørte ut Habermas´ demokratiske ”livsverden” mot EU´s neoliberale demokratifiendtlige ”system” så langt remmer og tøy kunne holde. Jeg påpekte at Habermas faktisk var for EU, men la defensivt mest vekt på hans mistro til sitt eget lands tradisjoner. Lunden bare brushet unna det tyske unntaket fra nasjonenes demokratiske velsignelse og kjørte videre mot et nytt norsk Nei.

Greitt nok, men for å dokumentere at dette ikke er den eneste måten å bruke Habermas på, la meg sitere fra et intervju med ham i Die Zeit ifjor: ”Innenfor den Europeiske union har...medlemsstatene akkurat som før monopol på vold, men likevel overtar de slik rett som besluttes på overstatlig nivå, mer eller mindre uten å klage.” Han føyer til at dette også har med en kapitalistisk dynamikk å gjøre, men er klar på at det her dreier seg om at man tar konsekvensen av en langsiktig vilje til overnasjonal institusjonsbygging.

Habermas kaller – i motsetning til KK – en spade for en spade, han skjuler ikke at moderne økonomier er dømt til kapitalisme og biter heller ikke med dette i gresset ut fra kulturpessimisme eller svartsynt antropologi. Men forlater han ikke demokratisk teori og troen på offentlig diskusjon når han i sitatet tilsynelatende gir overnasjonal rett prioritet foran suveren nasjonalstatlig offentlig prøving? Nei, fordi demokratisk nasjonal selvbinding til overnasjonale institusjoner blir stadig mer nødvendig, også som motvekt mot anarkisk globaliserende kapitalisme: dette er det EU´s demokratiske medlemsstater skjønner.
Men Habermas er – som KK – knallhardt mot den neoliberale verdensanskuelsen. For ham er det ingen tvil om at man ikke kan sette bort alt til private investorer. Offentlige goder slik som åpen, ikke-manipulert politisk kommunikasjon kan ikke settes bort på denne måten, fordi den da lett vil kunne lukkes. Å publisere det som selgerne gjennom anonyme markedsundersøkelser antar selger, er potensielt like autoritært som å la en dogmatisk instans fastsette hva som er sannheten.

Neoliberalismen truer også den skjøre liberale vinningen som kalles velferdsstaten eller sosial-staten. Habermas går inn for den ikke bare av sosiale grunner, men også som infrastruktur for et fungerende demokrati: uten individer med et visst sikkerhetsnett, ingen tilstrekkelig privat autonomi; uten slike individer, ingen offentlig autonomi eller folkesuverenitet. Det finnes autoritært-sosiale regimer, men velferdsstaten er et prosjekt for selvbestemmelse.

Habermas er altså en politisk og sosial liberaler (av republikansk type, ikke å forveksle med det amerikanske partiet.) Men ”liberalist”, som Per Tore Dalen insinuerer 27.6, med utgangspunkt i den – skal vi si moderate? – Carl Schmitt-eleven Chantal Mouffe?

Nei. Det finnes riktig nok et markedsøkonomisk element i hans samfunnsteori, slik det finnes et statselement. Men finnes det alternativer? Som kjent mente Marx at stat og kaptalisme vil dø ut. Hva vil i så fall bli igjen? Med Habermas kunne vi sagt: kommunikativ handling. Og teknologi – materialteknologi. I alle fall hvis det skal dreie seg om et moderne samfunn, og ikke urkommunisme.

Men heller ikke materialteknologi er nok. Stater og andre organisasjoner, slik som firmaer, må også til. En teknologi er et standardisert forhold mellom årsak og virkning som kan betjenes. Jeg trykker på knappen, og lyset slås på. Stater og firmaer er til dels sosialteknologier: ledere tar beslutninger, og følgere omsetter beslutningene i virkninger. Et tydelig eksempel er en hær. Men også firmaer og stater, ja demokratier, har et slikt aspekt. Kontrakter, fra husleie til børs-futures, hører til samme kompleks.

Slående er det at trass i marxismens statsløse utopi så ble militærmodellen grunnleggende for kommunistiske samfunn. Da taylorismen kom i amerikansk økonomi, grep Lenin begjærlig sjansen. Militær disiplin og millimeter-arbeidsdeling ned i fremmedjørende detalj: det ble en avgjørende del av visjonen. Det var riktig nok mulig å skyve den kommunistiske friheten unnskyldende inn i en stadig fjernere fremtid. Men vi har her et parade-eksempel på det Adorno og Horkheimer kalte opplysningens dialektikk: menneskene blir slaver under den rasjonelle verdensbeherskelse som jo var ment å skulle befri dem.

Spørsmålet må bli: hvis moderne samfunn ikke går rundt uten sosialteknologi, hvorledes kan dette forenes med frihet? Kanskje kan sosial-teknologisk effektivitet og politisk frihet i betydelig mon dra sammen?

Habermas skiller mellom makt og penger som to former for standardiserte spesialspråk, språk som gjennomtrenger vår dagligverden og har omformet den. Maktspråket forutsetter i utviklet form at noen personer legitimeres i overposisjoner, typisk gjennom massevalg der den enkeltes innflytelse er forsvinnende liten. Dette er likevel bedre enn å møte folk med skytevåpen på gata eller bakrommet. Men forutsetningen for legitimitet er at en levende kritisk offentlighet stadig overvåker folk i overposisjon.

Pengespråket er ikke som maktspråket helt direkte knyttet til en asymmetrisk posisjon, men forutsetter likhet i utgangspunktet: man kan akseptere et tilbud eller forkaste det, mens det å motsette seg lover fører til sanksjoner. Analysen synes ved første øyekast lite marxistisk, men husk at kapitalistiske bedrifter også er organisasjoner basert på maktspråk. Her er lederes posisjoner heller ikke basert på legitimasjonsprosesser, men på det faktum at hvis du vil ha lønna, må du levere ytelsen. Markedsøkonomien må legitimeres gjennom demokratiske beslutninger fattet av politiske maktorganer, og nedfelles i rett. Kontrollen nedenfra skjer i markedsøkonomien gjennom kunders markedsmakt, mer enn gjennom demokrati på arbeidsplassen: kundene kan stilltiende velge exit som det heter, ved å satse på et annet produkt. Men kontrollen skjer også ved vanlig offentlig politisk debatt.

”Systemets kolonialisering av vår livsverden”: hva betyr det? Både maktspråket (adlyd eller få straff) og pengespråket (take it over leave it) er med på omformingen av vår livsverden, og uten dem ville samfunnets grunnmodus, mennesker i kommunikativ handling med hverandre, stå enormt svakere. Dette forutsetter imidlertid en rettsliggjøring av politikk og kapitalisme, og dernest en demokratisk motmakt mot maktbruk, enten det nå er i stater, firmaer eller andre organisasjoner, gjennom våken offentlig debatt.

Står vi egentlig så svakt på skuldrene til disse spesialspråkene som preger oss slik gjennom kapitalisme og byråkrati? Er de ikke – som vitenskapen – avgjørende ingredienser i vår høyt utviklede kultur? Eller truer de med å sage av den kulturelle gren de sitter på: truer de med å gjennomkolonialisere vårt dagligspråk og dets livsverden, med å lamme vår kulturelle selvforståelse? Habermas´ kolonialiseringstese er vesentlig et prøvende spørsmål, mer enn en doktrine. I de siste tiår har vi fått nye materialteknologier for kommunikasjon som til og med kvitrer med ved oppstandsforsøk i Iran. Veid mot kommersialisering og maktstyrt manipulasjon av mye offentlig kommunikasjon, får vi et broket bilde. Hva må gjøres?

Samfunns- og kulturkritikk er viktig, men ikke nok. Verdenssamfunnet må reformeres, med utgangspunkt i et nytt sikkerhetsråd som effektivt menneskerettsvern og regionale organisasjoner som EU, globale aktører med slagkraft overfor globale prosesser. En reformerende konstitusjonalisme over nasjonalstaten er nødvendig, skal vi holde en viss tritt med den blanding av system og anarki som preger verdenssamfunnet. Slik er Habermas´ marxisme.