Dienstag, 16. März 2010

En kronjurists første selvbedrag

Helge Høibraaten:

Carl og Cari

En kronjurists første selvbedrag

”Jeg får ikke til mer. Det er forbi med meg. Jeg kan skrive dagbøker, det er det eneste.” Skriver Carl Schmitt (1888–1985) den 2. januar 1915 i sin dagbok for årene 1912–15, et bemerkelsesverdig dokument som i fjor ble utgitt for første gang.

I 1918 utga han en satirisk utopi kalt Die Buribunken, som i privat-computerens og webloggenes tidsalder nok er litt nærmere virkeligheten enn før. Buribunkismens kategoriske imperativ lyder, fritt etter Ibsen: ”Vær deg selv historie! Lev slik at alle dine sekunder blir registrert i din dagbok og at de dermed kan falle din biograf i hendene!” Bak dette imperativ skjuler det seg en holdning: nemlig intensjonen om ”å konservere ethvert sekund av ens tilværelse for historien, å lage en minnestatue for en selv og se seg som den.” Det kategoriske imperativ er i denne utopien ikke bare en moralsk plikt, det er også en rettsplikt; men Schmitt betoner hvilken uhyre frihet det er at enhver buribunk har lov å skrive i sin dagbok at han nekter å skrive i sin dagbok. Bare han så etterpå fortsetter.

Schmitts utopi minner oss om Orwells horror-utopi 1984, skrevet 30 år etter Schmitts skrift. Den minner oss om Huxleys Brave New World fra 30-årene, en mer positivt ment utopi, der menneskene likevel plukkes ut av samfunnet og avlives som hunder ved fylte seksti. Den minner oss om Baudelaires dikt ”Vegguret” fra 1859, der øyeblikket sier med beinhardt tikkende røst: ”Jeg er det som var.” Mange vil også tenke på den uegentlige væremåte i forhold til tid som man finner i Heideggers og Sartres tidsanalyser fra 1927 og 1943, en væremåte som også kan ytre seg som beinhard melankoli: man sitter selv i en privat-tid som ikke rikker seg av flekken og ser at verdenstiden raser fremover, og man vet samtidig at kroppen følger verdenstiden og at man snart vil kastes på dødens skraphaug, melankolsk innskrumpet til en tørr gammel gnom. Bedre da å skrive daglog, lyder forlokkelsen i Die Buribunken. Man kan her bli minnet om Heideggers berømte kategori for uegentlig virksomhet, das Man: alt dette anonyme snakket om hva Man skal mene og gjøre, nysgjerrighet om hva som for øyeblikket er i skuddet.

Men kan denne siste parallellen stemme? Driver ikke buribunkene med å skaffe materiale til en biografi over seg selv? Går de ikke nettopp langt ut over det anonyme? Da må man huske Heideggers ord om at Man, den anonyme, samtidig er den som bruker ordet ”Jeg” oftest og høyest. Adorno ytret en gang, i samme generelle ånd, sin heslige uttalelse om at det i forbindelse med mange mennesker allerede er en uforskammethet når de sier ”Jeg.” De snakker om seg selv, men de sier akkurat det alle andre sier. Heideggers analyse er ontologisk ment, og ikke offisielt formulert som kulturkritisk dystopi (negativ utopi.) Schmitt holder seg som Adorno unna ontologien, og skriver beinhard satire over disse arme som hele tiden må skrive ned sin sjelelige tilstand. Han tror nok ikke på at de har særlig kraft til individualitet, det er nok Big Brother som i siste instans styrer rapporteringen.

Men dagbok skriver han altså selv. Og hvilken dagbok, for en som interesserer seg for denne mannen og hans bemerkelsesverdige karrière – en av de mest skandaløse i det tyvende århundre. Carl Schmitt var født i 1888, og begynte altså føringen av den dagboken vi har her i 1912. I 1915 er den slutt, første verdenskrig er begynt, han har giftet seg med sin store kjærlighet og skal inn i hæren, uten å måtte gjøre front-tjeneste på grunn av en øyelidelse. Dette kan synes forholdsvis normalt, men grunntonen er ikke det i denne dagboken.

La oss minne om Carl Schmitts senere skjebne: han ble berømt gjennom betydningsfulle avhandlinger og radikalt konservative kampskrifter allerede fra tyveårene; han skrev de juridiske uttalelser som muliggjorde at president Hindenburg og hans kanslere fra 1930 styrte Tyskland over hodet på et parlament splittet mellom blant annet nazister og kommunister; etter Hitlers maktovertakelse ble han for en stund det nye regimets kronjurist og en forferdelig anti-intellektuell og antisemittisk polemiker uten egentlig å få så mye makt, for deretter av SS å bli kastet ut i relativ betydningsløshet, i alle fall delvis på grunn av sitt overlegne skarpsinn; etter annen verdenskrig havnet han – trass i viktige publikasjoner, og selvsagt ikke uskyldig – etter hvert i et slags syndebukk-isolat som nok delvis frigjorde banen for andre Hitler-belastete (Heidegger, Ernst Jünger og Gottfried Benn); avsatt fra sitt professorat i Berlin, overlevde han i sitt barndoms Sauerland, der han fikk midler gjennom en støttegruppe provoserende kalt Academia Moralis; han førte også en omfattende korrespondanse og hadde etter sigende utrolig medrivende samtaler med mange av dem som våget å bryte besøkelsestabuet, for så mot slutten av sitt liv og etter sin død å nå en verdensberømmelse mange har forsøkt å stanse, uten hell – en verdensberømmelse på grunn av hans intense og lærde skrifter, men også på grunn av hans usedvanlige skjebne. Hva gjør en slik mann som veldig ung mann?

Vi vet mer om det nå, etter at ungdomsbrev av Schmitt kom ut for et par år siden, og særlig etter at disse dagbøkene kom ut. Vi har for så vidt visst en del lenge, for den unge Schmitt lå ikke på latsiden: hans tredje vitenskapelige bok kom ut da han var 26 år, i tillegg hadde han utgitt en god del artikler og under psevdonym en serie ondsinnede litterære karikaturer, blant annet en skarpsindig betraktning av Thomas Mann.

Carl Schmitt kom ikke fra gode kår, og navnet alene var lenge en hindring for hans berømmelse. Da hans studie i Politisk romantikk kom ut i 1918, kalte han seg da også Schmitt-Dorotiç – etter kona, som var adelig. Det trodde i alle fall Schmitt, inntil hun i 1920 plutselig solgte hans leilighet og hans allerede kjempestore bibliotek og forsvant som en ånd i en fillehaug – som en annen Hitler, om enn i radikalt mindre målestokk. Til forskjell fra Hitler overlevde hun sikkert et eller annet sted, men hvem vet? I 1924 ble den borgerlige siden av ekteskapet så kjent ugyldig, etter at det ble klart at Pawla Dorotiç, med kjælenavnet Cari, slett ikke var adelig. Schmitt kjempet lenge for at også den katolske kirke skulle annullere ekteskapet, blant annet med hjelp fra Jacques Maritain, thomismens intellektuelle yppersteprest i forrige århundre, som senere ble menneskerettighetstilhenger, et godt stykke vekk fra Schmitts politisk-teologiske horisont. Den modne Maritain vant da Johannes 23. i 1963 revolusjonerte den katolske kirke, Schmitt – med sitt berømte skrift Romersk katolisisme og politisk form – tapte.

Alt dette har vært kjent, og mye annet. I tyveårene kom det blant annet ut en roman fra Münchner-miljøet om en mann som stadig ble bedratt av sin kone, mens han hele tiden sa han var det lykkeligste og heldigste menneske i verden som hadde henne. Mannen hadde tydelig Schmitts trekk, men selv om dette den gang ikke ble så lagt merke til, så førte Schmitts stadig voksende berømmelse i 20-årene til at det gikk de mest fantastiske rykter om denne bedragerske kona. Hvem var altså Pawla Dorotiç, og hvem var Carl Schmitt, som falt for henne? Her hjelper dagbøkene betydelig.

Først skulle han gifte seg med en jødisk pianistinne med navn Helene Bernstein, men familien sa nei fordi den unge Schmitt var en sosial nullitet uten utsikter. Schmitt var kanskje litt trist, men ikke lenge. For snart møtte han en ung kvinne som sa hun var spansk danserinne og fortalte at hun opptrådte over hele Tyskland og i utlandet. Tanken går da til Lola Montez, som egentlig var irsk men sa hun var spansk, som oppfant Tarantula-dansen, fordreide hodet på Ludvig 1. av Bayern og ble adlet, for så å rømme til USA da bayerne gjorde opprør og tvang kongen til abdikasjon i 1847. Hvilken tilsynelatende fornem parallell til hva som skjedde med Carl og Cari, som denne damen uformelt kalte seg.

Kort tid etter den spanske presentasjon, heter Pabla så plutselig Pawla von Dorotiç og er av kroatisk adelsslekt. Det er dessuten hevet over tvil at hun var svært vakker, grasiøs og elegant. I noen grad kan man si dette også om Schmitt, i alle fall når man betrakter hans raskhet og poengterte slagferdighet. Schmitt var en mester i å forføre og overbevise både andre og seg selv, gjennom en frapperende kombinasjon av vidd, formuleringskraft og langsom grundighet, det siste ikke minst i bøker. Hva Pawla eller Cari angår, så vet vi lite om hennes grundighet, men i dagbøkene er hun i alle fall flittig opptatt med å stryke og strikke, i de korte periodene før ekteskapet da de bodde sammen i det omgivelsene kalte synd og hor. I tillegg til at hun åpenbart også må ha vært ham jevnbyrdig på et vis, ikke bare i flørt men også i skarpsindig ondsinnet betraktning av andre personer.

Det har sagt klikk mellom Carl og Cari, også seksuelt, og dagbøkene er til tider preget av ”uartige” netter og ejakulasjoner, mens lærde fotnoter klargjør at ejakulasjon for Schmitt også hadde en sterkt religiøs betydning, delvis inspirert av hans vennskap med den ekspresjonistiske dikter Theodor Däubler. Däubler skrev det uendelig lange og sagnomsuste diktverket Nordlyset, som Schmitt forgjeves prøvde å gjøre til tidens storverk, blant annet gjennom en bok fra 1916. Forholdet til Pawla var åpenbart et annet av hans umulige prosjekter – et prosjekt som krevde det ytterste av hans evne til å overtale seg selv.

For trass i pasjonen mellom de to var han også preget av en dyp mistro til henne. Til dels følte han seg underlegen. Den eksistensielt-politiske beslutningens teoretiker og propagandist sier om seg selv og henne:” Hvor mange mennesker har et ansikt som bare henger som en tynn maske på hodet, særlig nesen kommer slett ikke ut. Hvor annerledes derimot Cari! Hun kan virkelig ville noe. Jeg er bare et flakkende lys, som virrer rundt og fører på feil vei.” Han forsikrer riktig nok at det ikke er under innflytelse av kvinnefiendene Weininger og Strindberg at han tviler på Cari, han forsikrer og forsikrer. Men han tviler, avgrunnsdypt. Han sier det selv, og legger til: ”Hun merker det, og er vennlig.” Men han skriver også at hun er det betydeligste moralske fenomen han har møtt. Han behandler henne åpenbart tyrannisk av og til, hun tar ofte til tårene, men også hans luner blir tilfredsstilt av verdens snilleste vesen som han sier, og han skammer seg overfor så mye ufortjent godhet. For så igjen å begynne å tvile på henne.

Da er veien igjen kort til Weininger og Strindberg, men Schmitt holder fast ved sin forkastelse av disse to, han mener at hans mistro til Cari skyldes et kvinnefiendtlig kompleks som disse to herrer også har, men som han skal makte å legge av seg. Hans kritiske elev Nicolaus Sombart gjør i sin bok om Schmitt (De tyske menn og deres fiender, 1989) denne kvinnefiendtligheten litt for grunnleggende i Schmitts liv, trass i hans interessante analyser. Beviset ser vi her: Carl elsker Cari, på en ekvilibristisk måte, trassig overfor omgivelsene, i en voldsom bevegelse mellom avhengighet på den ene siden – en avhengighet som ikke forhindrer at han også dominerer men i alle fall er koblet til en strømføring av hymnisk tro, og på den annen siden krasse øyeblikk av tvil. Han mener at en mann aldri kan være sikker på en kvinne. Så blir Cari anmeldt til politiet for et angivelig tyveri. Carl rister øyeblikkelig av seg usikkerheten og engasjerer seg voldsomt på hennes side; politiet bruker i sammenligning seks måneder på å henlegge saken.

Men måneder før hadde Carl gitt uttrykk for angst med tanke på ekteskap med henne. Hun har i følge ham overhodet ikke noe forhold til historisk sannhet, hun dikter med sin subjektivitet om alt hun har opplevd eller gjort, sier han, hun gjør alle om til bråkmakere og intriganter. Som om han ikke selv hadde en viss svakhet akkurat på dette feltet, trass i sitt slagord og sitt livslange arbeids-stimulerende forsett: ”Erkjenn din situasjon!” Han skriver det for filosofer og elskende minneverdige utsagn: ”Det går dog ikke uten objektivitet og sunn menneskeforstand i livet. I filosofien går det vel, og i kjærligheten også, men ikke i ekteskapet.”

Dagen etter skriver han: ”Jeg vasker mine hender i utilregnelighet.” Kort tid etter er de gift, selv om hun ikke har tilstrekkelige papirer på hvem hun er, hun har angivelig mistet passet. Hun har fått noen papirer fra Østerrike, men de synes ikke å være helt i orden, og etterdønningene etter anmeldelsen er heller ikke helt over ennå. Men det er krig, og plutselig er de gift, med noen tilfeldig tilstedeværende handikappede personer som vitner. Dagboken slutter med at Cari presser Carl med henblikk på en bankfullmakt, han skriver den som om han ikke helt er med, og han var generelt ikke noen kløpper i økonomi, noe dagboken også viser. Og hun skulle jo faktisk nå leve atskilt fra sin innkalte mann. Altså.

Hva førte Carl Schmitt inn i ekteskapet med Cari, bortsett fra den samme besluttsomme Cari? Først og fremst kjærlighet som antydet, ekstrem og vanvittig kjærlighet, som åpenbart også ble gjengjeldt. Det må sies før alt annet. Kan en bedragerinne elske den hun bedrar? Selvsagt kan hun det, og ikke minst i et samfunn som det Carl og Cari vokste opp i, hvor unge menn fra trange kår i prinsippet kunne gjøre stor karrière, men hvor unge damer fra tilsvarende kår ikke hadde like gode sjanser. ”Hun spente et herlige formet ben under hans ungdom”, står det 1. september 1914, en måned etter verdenskrigens utbrudd. Det er ikke annerledes: han elsker henne som han sterkt aner bedrar ham, og han nyter selv bedraget i kynisk litterær stil.

”Menneskenes behov for å bli bedratt er stort og forlanger tilfredsstillelse,” skriver han. Han skriver også:
”Angst for verden, og kjærlighet til Cari, det har et eller annet med hverandre å gjøre.” Cari hjelper Carl som et halmstrå i nøden, tror han. Han hjelpes riktig nok også av andre, ikke minst av skandinavene Ibsen og Kierkegaard, og særlig av Kierkegaards Begrebet Angest, Kap. 3, § 2 om geniet, angsten, forsynet og synden. Hvem hjelper de ham mot?

Den unge Carl Schmitt har ingen penger, han forsøker å bli assessor for å kunne praktisere jus, men før det skjer har han ikke reell selvstendighet her i livet. Spesielt er han avhengig av geheimråd Hugo am Zehnhoff, jurist og rhinsk katolikk som han selv, senere (fra 1921) prøyssisk justisminister, med ansvar for omfattende reformer. I Schmitts dagbok treffer vi ham først og fremst som en person Schmitt arbeider for (han lærer triksene i forbindelse med forsvaret av adelige privilegier) og drikker med til langt på natt, for så neste dag å stå opp og finne ut at geheimråden langt fra har stått opp, selv om han stadig må til riksdagen i Berlin. am Zehnhoff, en sentral mann i Det katolske sentrumsparti, har god bruk for den slagferdige og sosialt uhyre intelligente Schmitt, som allerede har utgitt juridiske og litterære bøker: åstedet er Düsseldorf og det kommer ikke bedre folk fra landet nu til dags enn Carl Schmitt fra Plettenberg i Sauerland, noen mil unna. Her er sylskarp ung prestisje å hente.

Carl Schmitt på sin side har bruk for pengene som geheimråden stikker til ham med uregelmessige mellomrom, men unge Carl blir etter hvert full av kvalme overfor denne underholdende tyrann som har møtt for mange mennesker til å ha menneskekunnskap, som i en grenseutviskende godmodighet gir for mye i tips og samtidig drar alt ned, foruten å hele tiden holde Carl på den finansielle pinebenken. Fremfor alt føler Schmitt at am Zehnhoff vil han skal bli som han selv er, slik Schmitt så ham: katolsk sentrumspolitiker uten illusjoner om storhet, men full av innsikt i maktens irrganger. Denne sentrumspolitiker er intelligent, men mangler selv et sentrum, et avgjørende punkt. Han vil også at Schmitt skal gifte seg med hans niese. Schmitt klager over at geheimråden ligger oppå ham som en flodhest og angrer bitterlig på at han en gang spilte spillet ganske beinhardt og kalte ham far, selv om han aldri gir en eneste konsesjon til niesen: han kaller henne faktisk et Gestell (la oss si: en prokrustesseng) – en uttalelse hvis metafysiske betydning Heidegger har ladet opp for oss i sin kritikk av teknologien.

Er det noe rart Carl elsker Cari, særlig når geheimråden også har gjennomskuet hennes egentlige bakgrunn – om hennes yrkesliv som danser har han ett ord: ”Tingel-Tangel” – og skriver til Schmitt: ”Jeg har i mitt lange liv ikke truffet et menneske med større orden i sine tanker og begreper enn De har det, men heller ingen som har hatt mer uorden og rot i sitt privatliv enn Dem.” Schmitt ville ikke bli en vanlig bourgeois, han ville bli stor, han spør seg faktisk om han er født til hersker, til å beherske menneskene ”inn i tilintetgjørelsen”, selv om han også skriver at han med begeistring kan underkaste seg dem. Han vil vekk fra sin sosiale begavelse, vekk fra alt snakk som ikke fører opp og frem til de virkelige høyder, men derimot inn i klebrig og klissent kitsch, for å bruke et par adjektiver fra Sartre. Han vil så gjerne betrakte eldre mennesker med respekt, som inngang til livets perler og stjerner. ”Desto mer rasende blir jeg når jeg må fastslå at de fleste mennesker ikke har noen evne til å gjøre erfaringer, at de utgjør en kjedelig stinkende sump som øyeblikkelig glatter ut alle rystelser fra møtet med andre mennesker i treg snakkesalighet.” Som sagt er han på vei til å bli juridisk assessor, men han skriver: ”For meg er en serber med lus bedre enn en glattpyntet assessor som puler rundt og lar seg underholde av staten for sin blotte eksistens.” Carl Schmitt vil samle seg til det store kast inn i livet, han elsker sitt angivelige ”lille kongedyr” og tar på kjøpet at hun ikke snakker grammatisk riktig tysk – ja at hun mer generelt ikke er grammatisk riktig sammensatt.

To ting til slutt. For det første: Ikke bare tenkte den unge Carl Schmitt på å gifte seg jødisk, hans beste venn i ungdommen var jøde, og ble drept en av de første dagene i verdenskrigen. Etterpå ble han nær venn av vennens familien og spesielt broren; han kaller broren en praktkar, noe han ikke hadde tenkt var mulig med jøder. Dagboken er klart antisemittisk, med motvillig jødebeundrende innslag som forsterker seg, men om hans bestevenn kan han for eksempel skrive: ”Leste på senga en bok om jødene som jeg hadde kjøpt sammen med Eisler [bestevennen, HH]; og havnet i et angstanfall overfor Eisler.” Jødenes villighet til å delta i krigen på tysk side var for Carl tilpasning, ikke egentlig patriotisme; samtidig skriver han faktisk en gang om massene av tyske soldater som marsjerer forbi ham, som skulle han ha lest franske og britiske aviser: ”Når de seirer, blir de rå, deres smakløshet kjenner ingen grenser lenger…Bedre at denne krigen går tapt enn at den vinnes.” Dette den 3. august 1914, midt i den angivelig euforiske krigsbegeistring. Hos den unge Schmitt intet fnugg av dette, selv om han selvsagt som tysk patriot skalv og jublet i nederlag og seier.

For det første altså en ambivalent, til dels selvhatende antisemittisk tysk ung mann, som faktisk også kan si at han er lik sin erstatningsfar am Zehnhoff i dennes sjelløshet. Men for det andre:
På den ene siden den kommende prøyssiske innenriksminister am Zehnhoff, viktig reformpolitiker i det første tyske demokratiet. På den annen side han som skulle bli Weimar-republikkens mest intelligent-djevelske kritiker, rasende over at am Zehnhoff forsøker å gifte ham bort – bort fra hans risikable, uborgerlige kjæreste. Schmitt elsket Cari, han elsket ikke Hitler. Hitler var for ham oksen ingen hjemlig tyrefekter fikk kontroll på. Likevel satset han etter noe nøling for fullt på Det tredje rike, og sa om seg selv på femtiårsdagen i 1938: ”En hver av Dere kjenner min store svakhet…evnen til å la seg bedra.”

Carl Schmitt: Tagebücher. Oktober 1912 bis Februar 1915, herausgegeben von Ernst Hüsmert, Akademie Verlag, Berlin 2003.
Utgitt i Klassekampen 24. januar 2005.

I 2005 kom det på samme forlag ut en dagbok fra mai til desember 1915, samt en stor mengde materialer: Carl Schmitt: Die Militärzeit. 1915 bis 1919, utg. Hüsmert og Gerd Gieser.
Se også Reinhard Mehrings biografi Carl Schmitt. Aufstieg und Fall, C.H. Beck Verlag, München 2009: en imponerende blanding av reportasje med høy fart (som bekrefter og utdyper det jeg her har skrevet om) og knapt holdt eksegese av hele Schmitts verk.

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen