Individualitet.

Individualitet.

Dette er en restituert og forbedret versjon av en artikkel som først utkom i Pax Leksikon, Pax Forlag, Oslo 1978. Utgitt i denne form i Festskrift til Sverre Sløgedal, Filosofisk Institutt, Universitetet i Trondheim 1980, og senere i Helge Høibraaten; Materialer om modernitet, samme sted 1995.


Med individualitet menes det som særskilt kjennetegner et menneske framfor andre mennesker, spesielt slike personlighetstrekk som den enkelte selv har valgt og tilegnet seg, og som han uttrykker seg gjennom.

I følge en viktig tanke i nytidens filosofi og samfunnstenkning, som fikk sin første mer samfunnsvitenskapelige utforming hos to av sosiologiens grunnleggere, Georg Simmel og Emile Durkheim, tillater moderne samfunn i større grad at menneskene fritt skaper seg en individualitet enn tidligere samfunn. En viktig begrunnelse for dette er at moderne samfunn i høyere grad bygger på rolledeling enn tidligere samfunn. Dette betyr ikke først og fremst at moderne samfunn oppviser flere roller enn tidligere samfunn, selv om dette vel også er tilfelle. Det betyr at moderne samfunn i mindre grad bygger på faste og ”foreskrevne” rollekombinasjoner enn tidligere. Sett at et samfunn har sosiale regler som automatisk tilskriver alle fedre rollen som sjef for en husholdning, lærer for sine barn, arbeidsleder, som rådgiver eller ”eldre person” i samfunnet, som utøver av ritualer og som tilskuer ved dans og sport, mens alle sønner automatisk har en underordnet rolle i familien, er elever, arbeidere, vanlige borgere, menighetsmedlemmer, aktive i dans og sport. (Som eksempel viser det her til kombinasjoner av roller fra forskjellige ”områder” eller” sektorer”, også kalt undersystemer i samfunnet: økonomi, politikk, religion etc. En sterk grad av fast rollekombinering også innen de enkelte under-systemer tenderer mot å undergrave selve prinsippet for rolledeling og er utypisk selv for tidligere samfunn). Ingen av de tilsvarende kombinasjoner som kunne komme på tale er i dag faste i denne foreskrevne forstand, de fleste av ”farsrollene” og noen av ”sønnsrollene” forutsetter et visst minstemål av valg og ytelse for å kunne oppnås, selv om klasseforskjeller og tradisjon selvsagt også betyr mye. Idag er det med andre ord blitt vanskeligere å slutte fra et kjennetegn ved et menneske til en serie roller ved det; utformingen av rollekombinasjoner er blitt gjort til privatsak, overlatt individenes private avgjørelse og innsats.

Tanken er nå at dette innebærer større muligheter for menneskene til å skape seg en individualitet. Nærmere kan dette begrunnes i to skritt:

(1) Vokser et menneske opp i et samfunn med faste rollekombinasjoner, da vokser det samtidig inn i et liv med ”foreskrevet” løpebane, ”karriere”. I den grad dette samfunnet er stabilt og ikke preget av overgangen til moderne forhold, betyr dette at sjansen for at det skal oppstå forskjeller mellom vedkommendes egen selvoppfatning og andres oppfatning av ham er relativt små; alle vet hvem han skal bli og fremfor hvem han er, han trenger ikke selv velge sin framtid og sin egen identitet i lys av denne framtid, men overtar i stor grad et sosialt foreskrevet selvbilde. På den måten synes han å ha det lettere enn moderne mennesker. Men skulle det nå vise seg at han på et eller annet område ikke lever opp til sitt foreskrevne selvbilde, blir situasjonen gjerne vanskeligere enn i moderne samfunn. Moderne samfunn er i flere betydninger større og mer komplekse enn tidligere samfunn. Det økende antall rollekombinasjoner som oppløsningen av de faste kombinasjoner innebærer, er et uttrykk for dette. Et annet er at man i tidligere samfunn i større utstrekning enn i dag møter de samme personer i forskjellige roller; går man over fra en rolle til en annen, veksler man ikke dermed univers av relevante personer; de samme personer blir så å si med på flyttelasset, om enn også de i andre roller. En følge av dette er at sosial kontroll her i større utstrekning utøves via det Niklas Luhmann har kalt ”gjensynets lov”: ta alltid hensyn til dine egne andre roller når du handler, for samhandlingspartneren din glemmer ikke fra rolle til rolle det du gjør mot ham! Og følgen av dette igjen er at sosiale avvik i slike samfunn, selv om de er begrenset til ett eller få områder, lett får følger som kan true hele avvikerens selvbilde som samfunnsmedlem. Skuffede rolleforventninger på ett område smitter lett over på andre områder i form av mistro, f.eks. slik at den som ikke klarer å oppdra sine sønner effektivt, heller ikke kan forvente tiltro i rolle som ”eldre person” eller kriger.

Såvel negativt som positivt virker altså slike samfunnsforhold i retning av å begrense menneskenes muligheter til å skape seg individualitet. Positivt ved at man vokser inn i et univers av stabile og oversiktlige forventninger; negativt ved at disse forventninger på en selvfølgelig og fullstendig måte beskriver din bestemmelse her i livet, slik at avvik fra dem mindre oppfattes som uttrykk for individualitet enn som tegn på at du har sviktet ditt egentlige jeg.

(2) Med overgangen til moderne samfunnsforhold oppløses altså det ”foreskrevne” ved individenes rollekombinasjoner. Roller som tidligere var sammenhengende blir nå spaltet, og kombinasjonsprosessen overlates til den enkeltes private avgjørelse og innsats (a). Samtidig spaltes også den gruppe soner man før som en slags Tordenskjolds soldater møtte i alle rollesammenhenger. Tilbake er en rekke forskjellige personer eller sett av personer, som veksler om å spille de utfyllende roller til de forskjellige roller en selv spiller, og som ofte ikke kjenner hverandre (b).

Begge disse forandringene bidrar til å øke sjansen for individualitet i et samfunn. Når (a) utformingen av rollekombinasjoner blir til privatsak, blir det som nevnt vanskeligere å slutte fra et kjennetegn ved et menneske til en serie roller ved det. Jo vanskeligere dette nå blir, eller med et bilde fra Simmel: jo mindre det å delta i en krets av personer i seg selv henviser til at man også deltar i en annen, desto mer individuelt kjennetegnes personen ved at han står i skjæringspunktet for dem begge – i alle fall hvis kombinasjonen av kretser i noen grad er utrykk for bevisst valg og ytelse, og ikke bare for slump.

Jo større forskjellene mellom personer på denne måten blir, jo mer øker dessuten forskjellene i sosial erfaring mellom mennesker. Siden økende forskjeller i sosial erfaring innebærer økende forskjeller i personers forventninger om sosial adferd, fører dette til at menneskene i stigende grad stilles overfor forventninger som strider mot deres egen forståelse av hva en rolle krever, og som ofte også innbyrdes strider mot hverandre. Dermed blir det mer nødvendig enn før at menneskene tolker sine roller før de handler i dem. Men dette betyr at rollene antar en mer abstrakt karakter; de knyttes i stigende grad til generelle regler som først må tolkes før de kan anvendes i en konkret situasjon, og i mindre grad til detaljforskrifter som ikke tillater tolkningsforskjeller. Som en følge av dette øker nå menneskenes muligheter til å handle individuelt innenfor sine roller. Dette innebærer at egensindige tolkninger ikke så lett blir betraktet som avvik lengre. Tvert imot; har et menneske tilegnet seg evnen til å tolke sine roller, da er det så å si ikke lengre slave i forhold til sine roller. Dermed øker sjansene for at dette mennesket frivillig identifiserer seg med de roller og normer det tolker, blant annet fordi tolkningen tillater det å gjøre sine handlinger delvis til uttrykk for egen individualitet. Har man derimot liten evne til å individuell tolkning av roller, synes man mer henvist til enten å identifisere seg med sine roller uten å uttrykke seg i dem individuelt, eller til avvik: til et mer eller mindre fullstendig brudd med rollen. Siden moderne samfunn som nevnt krever mer tolkning av roller enn før, vil livet bli mer belastende for mennesker som ikke klarer dette. I tillegg til økte sanser for individualitet skaper derfor moderne samfunn også økende problemer med identiteten for dem som ikke greier nyttiggjøre seg disse sjansene – man får et økende antall nevrotikere, som på tvangsfylt måte tilpasser seg andres antatte forventninger, og et økende antall psykotikere, som neglisjerer andres forventninger og lukker seg inne i en privatverden.

Siden det å kunne tolke en regel med henblikk på en konkret situasjon forutsetter en viss evne til selvstendig tenkning hos tolkeren, kan man forøvrig ikke utelukke at regeltolkning av og til slår over i forslag til regelforandring. Siden slike forslag også er en konsekvens av at rollene tillater, ja krever mer individualitet enn før, og siden moderne samfunn generelt er mye mer avhengig av og vant til løpende forandringer enn tidligere samfunn, vil heller ikke slik adferd så lett bli betraktet som avvik lenger, men vil lettere kunne sees som det det oftest er, nemlig forslag til rollereform.

Jo mer utformingen av rollekombinasjoner overlates til den enkeltes private avgjørelse og innsats, desto mer individuelt kjennetegnes altså menneskene av at de står i skjæringspunktet for sine forskjellige rollesammenhenger, og jo mer øker deres muligheter til å tolke sine enkeltroller og dermed til å kunne handle individuelt innenfor dem. Jo mer begge deler nå gjelder for en person, og spesielt, jo flere roller han oppnår et slikt tolknings-forhold til, jo mer øker dessuten sjansene for at han begynner å rette sin tolkende evne mot seg selv. Sjansene øker med andre ord for at han danner seg en generell oppfatning av eget selv som noe individuelt – et felles grunnlag for alle de fortolkninger de enkelte roller krever.

I samme retning virker nå to andre faktorer, hvorav den første selv er en konsekvens av at faste rollekombinasjoner oppløses. Som nevnt fører dette til at sjansene øker for konflikt mellom de forventninger som stilles til de enkelte roller en person spiller. Siden det å oppløse faste rollekombinasjoner betyr å redusere de sosiale ”forskriftene” for hvilke roller som kan kombineres i en person, så fører oppløsningen også til at sjansene øker for konflikter mellom de forskjellige rollene i personens rollekombinasjon. Særlig vil dette gjelde konflikter som det ikke finnes klart utarbeidede, sosialt aksepterte løsninger på, siden slike konflikter synes direkte uforenlige med prinsippet om faste og ”foreskrevne” rollekombinasjoner. Men andre ord: jo mer individuelt personen kjennetegnes ikke bare ved sin rollekombinasjon, men også ved de konflikter denne kombinasjonen innebærer, jo mer nærliggende blir det for ham å tolke disse konflikter som generelle livsproblemer for hans egen individualitet, og ikke bare som sosiale problemer samfunnet så å si har latt stå åpne. (Dermed er det selvsagt ikke utelukket at konflikter innen en enkelt rollesammenheng – f.eks. samvittighetsproblemer – kan få en like generell betydning for ens liv).

Med (b) spaltningen av den gruppe personer man før møtte i alle rollesammenhenger, følger en annen og kanskje viktigere faktor som bidrar til dannelsen av en generell oppfatning av egen individualitet. En konsekvens av denne spaltningen er nemlig at den enkelte i større grad skifter sosial verden fra rolle til rolle, siden hans forskjellige rollepartnere i større grad nå er ukjente for hverandre enn før. Dermed svekkes også ”gjensynets lov”, den sosiale kontroll via hensynet til egne andre roller. Positivt kan dette formuleres slik: måten den enkelte tolker forbindelsen mellom sin adferd i de forskjellige rollesammensetninger på, overlates i større grad til ham selv.

At dette innebærer økte muligheter for dannelse av en generell oppfatning av egen individualitet, sier seg selv. To viktige sider av hva disse muligheter består i, er de følgende.

Som nevnt motvirker ”gjensynets lov” muligheten for avvikende adferd selv i begrensede sammenhenger. Når sammenhengen mellom den enkeltes roller derimot overlates til ham selv, øker også hans muligheter til å forta seg uventede, kontroversielle og/eller skuffende ting, uten generelt å måtte bli stemplet som avviker – forutsatt selvsagt at slik adferd ikke kjennetegner personen i alle sammenhenger. I stedet regnes atferden gjerne som uttrykk for personens individualitet, i alle fall av mange, og i alle fall hvis man er i stand til å tolke og presentere en slik selvoppfatning på en troverdig måte. Er denne evnen først til stede, vil forøvrig også mer generelle avvik kunne bli oppfattet som uttrykk for individualitet, i alle fall av noen, og i alle fall hvis man er i stand til å sannsynliggjøre at avvikene er uttrykk for usedvanlige og verdifulle egenskaper.

Når ”gjensynets lov” svekkes, øker for det andre den enkeltes muligheter til å utvikle forskjellige, ja til dels motstridende sider ved seg selv, utover de forskjeller og konflikter som allerede måtte finnes mellom ens forskjellige roller; de sider som ett sett personer ikke setter pris på, kan en i stedet dyrke i en annen rollesammenheng. At dette innebærer en fare for utviklingen av dårlig integrerte, ”flyktige” personer, er lett å få øye på. Til de flittigst beskrevne persontyper i vårt århundres samfunnskritikk hører han som ikke skjønner eller tør skjønne at for å kunne skape seg en individualitet må man våge å bli noe bestemt, tilegne seg en enhetlig og ansvarlig identitet. I stedet haster han rastløst fra rolle til rolle uten noensinne å komme tilbake til seg selv, uten noen sinne å gjøre sine skiftende masker om til integrerte deler av et ansvarlig selv. Men like klart som at slike personer ikke rett og slett er grepet ut av lufta, like klart er det at de hører blant dem som ikke har greidd å nyttiggjøre seg de økene muligheter for individualitet som opphevelsen av ”gjensynets lov” fører med seg. For den som har mot og evne til selvtolkning, vil de økte muligheter til mangfoldighet ikke nødvendigvis komme i strid med kravene til enhet og identitet. Tvert imot: mens forholdene mellom individer og faste rollekombinasjoner mer er som forholdet mellom forgjengelige eksemplarer og uforgjengelige arter, er et vellykket forhold mellom individet og dets valgte roller mer som forholdet mellom et bilde og dets nyanser – jo flere og forskjellige nyanser, jo mer egenartet blir gjerne bildet, selv om dette ikke er et eneste mål på individualitet.

Av dette følger også at den utbredte tendens til å betrakte alt rollespill i moderne samfunn ut fra forestillingen om den flyktige maskespilleren, er feilaktig, fordi den forveksler en delsannhet med hele sannheten. Større berettigelse har derimot den innvending som benekter at forskjellen mellom moderne og førmoderne rollespill er så stor som ovenfor antydet, fordi det også i dag finnes mange roller som – med et skille fra Robert K. Merton – kontrolleres vesentlig via forventninger som spesifisert adferd (”hvorfor gjør han ikke rett og slett jobben sin, hvem bryr seg om hva han mener”), og mindre via generelle og tolkbare holdninger (”det er ikke det at jeg bryr meg om handlemåten hans, det er holdningen hans jeg ikke liker”). En av kapitalismens og den industrielle revolusjons virkninger har jo sogar vært å øke betydningen av og kravene til yrkesroller av denne typen. Nå ble det jo ovenfor betont at moderne samfunn krever mer rolletolkning enn før, og at mennesker som ikke klarer dette, derfor vil få det vanskeligere enn før. Likevel kunne man fristes til å svare at moderne samfunn også i vesentlig grad motvirker mulighetene for rolletolkning, og at mange menneskers problemer stammer fra dette snarere enn fra det motsatte. Men i virkeligheten er disse synspunktene mer komplementære enn motstridende. Empirisk forskning har nemlig vist at i samfunnslag hvor slike ”tett” kontrollerte yrkesroller er framherskende, der er evnen til å tolke alle slags roller mindre enn i andre samfunnslag – også slike roller, f.eks. familieroller, hvor kontrollen relativt lett synes å kunne gå overveiende via holdninger. Innvendingen kan derfor tas hensyn til gjennom formuleringer som den følgende: siden moderne samfunn krever mer rolletolkning enn før, vil mennesker fra samfunnslag med ”tett” kontrollerte yrkesroller til dels få det vanskeligere enn de hadde det før – vanskeligere fordi de nå avkreves ferdigheter de i sitt vesentlige virke ikke forberedes til.

Litteratur
Coser, Rose L.: ”Complexity of Roles as a Seed-bed of Individual Autonomy” i Lewis A. Coser (ed.): The Idea of Social Structure. Papers in Honor of Robert K. Merton, New York 1975
Durkheim, Emile: De la division du travail social, Paris 1893
Goffmann, Erving: Vårt rollespill til daglig, Oslo 1976
Krappmann, Lothar: Soziologische Dimensionen der Identität, Stuttgart 1969
Luhmann, Niklas: Rechtssoziologie, Hamburg 1972
Luhmann, Niklas: Grundrechte als Institution, Berlin 1965
Merton, Robert K.: ”Social Conformity, Deviation and Opportunity Structures”, American Sociological Review, 1959
Nadel; S. F.: The Theory of Social Structure, London 1957
Simmel; Georg: Über sociale Differenzierung, Berlin 1890