Utgitt i Klassekampen 6.6.09, et par små endringer
Helge Høibraaten:
1968: en misforståelse?
2.juni 1967: Sjahen av Iran er på opera i Vest-Berlin, men utenfor er det demonstrasjon mot hans regime, med flere tusen deltakere. Vestberlinerpolitiet lar sjahens vakter gå voldelig løs på demonstrantene, men dette er ikke noen suverenitetsavståelse, for når forestilingen er ferdig, settes en omfattende, nøye planlagt operasjon i gang. Dekknavnet er ”leverpølse”: kutt på midten. Plutselig er studenten Benno Ohnesorg skutt. Det var tross alt ikke meningen. Hele helvete – eller altså: det tyske 1968 – bryter løs. Akkurat dette var det pølse-taktikken skulle ta knekken på, i en slags preventiv operasjon. Hva var gått galt?
En kort tid har det nå vært kjent at Kurras også var agent for Stasi, den øst-tyske statssikkerhetstjenesten. Dette er egnet til å forvirre, men også til å skape et øyeblikk med konspiratorisk klarsyn. For den radikale tyske studentbevegelsen var jo allerede i gang, og en grunntanke der var at det vest-tyske demokratiet bare utgjorde et ferniss over et autoritært, ja ”fascistisk” mentalitetsgrunnlag. Ikke i alle henseender virkelighetsfjern, denne teorien, bare rundt 20 år etter 1945. Forsøkte Stasi å styrke den ved å la en kommunist i all hemmelighet provosere i rollen som fascistisk fernissbryter?
Etter det som er kommet frem: neppe. Stasi var lei seg for dette glippet fra en spion som kompenserte angsten med en hang til våpen og alkohol, og dekket til alle spor så godt det lot seg gjøre, også i egne arkiver. Skjønt den som dekker til...
For å forstå situasjonen den gang, er det uansett viktig å merke seg: Vest-Berlin var ikke hvor som helst. Vest-Berlin var en frontby som hadde overlevd sovjeternes blokade i 1948 ved amerikansk og britisk flyhjelp. Vest-Berlin var frihetens brohode i øst: dette var det president Kennedy mente når han i 1963 erklærte seg som berliner. For øst-tyskerne, som mente å representere et nytt og bedre Tyskland mot de evige fascist-revansjistene i vest, var det vel som om Kennedy sa: vest-berlinerne er amerikanere. Men akkurat noe slikt var det vel mange til dels følte, også glade over ikke å måtte være russere. Uansett er det viktig å få med seg at Willy Brandt, regjerende borgermester i Berlin til 1961, i årene rundt 1968 var skeptisk til Vietnamdemonstrasjoner, ut fra tanken om at tyskerne vel ikke var de nærmeste til å vite bedre i utenrikspolitikken.
Det var altså ikke noe godt forhold mellom den gryende radikale studentbevegelsen på den ene siden, og byborgerne i Vest-Berlin på den annen. At sjahen representerte et diktatur, var for borgerne i denne sammenheng vel mindre viktig. Iran var uansett Vesten, Vestens Østen, Iran var påfugltrone og glamour – og hadde ikke sjahens keiserinne i mange år vært den skjønne tyskfødte Soraya som til slutt dessverre måtte trekke seg på grunn av barnløshet? Nå var hun erstattet av unge Farah Diba, som allerede hadde bevist sin fruktbarhet. Ukebladenes sterke bånd mellom nasjonene var selvsagt i stand til å tåle et slikt barneproduksjonsnederlag.
En ideell situasjon for radikale studenter å slå til i, dette: et diktatur med terrorpolitiet SAVAK, hykleri og overfladiskhet – akkurat den riktige mix å stå frem i, med iranske studenter i første rekke. Ikke noe rart at vest-berlinerpolitiet forberedte seg grundig, heller, for dette var en kraftprøve. Men så smalt det. Plutselig fikk tanken om at Vest-Tyskland og Vest-Berlin var moden for en ny fascisme, vinger å fly med, og den radikale studentbevegelsen SDS en bråte med nye medlemmer.
Hvis Kurras var blitt avslørt allerede i 1967, ville verden i dag sett annerledes ut? Antakelig ikke så veldig. La oss likevel kaste et blikk på historien.
9. juni 1967, en uke etter mordet på Ohnesorg, kom Jürgen Habermas, ung professor i Frankfurt am Main, med advarselen om at studentleder Rudi Dutschkes aksjonisme kunne føre studentbevegelsen over i venstre-fascisme. Habermas trakk påstanden etter kritikk. Han forsvarte i diskusjonen det vest-tyske demokratiet som en ekte realitet, selv om han også var redd for restaurative tendenser, og forble det inntil 1980-årene. Men han tok ansvar: han ville ikke at mordet på Ohnesorg skulle føre til at man fikk hallusinerte seg tilbake til Weimar-republikkens undergang og Hitlers maktovertakelse. Hadde han gått så hardt til, hvis det var blitt kjent at Kurras var Stasi-agent?
Habermas tapte denne striden, for en stund. Men hans advarsel mot venstre-fascisme, inspirert av de ville demontrasjonene i tiden før tidligere sosialist Mussolini kom til makten, var nok ikke så dum, slik tingene utviklet seg. For i tiden som fulgte frem mot 1968 kom det til en stemning som direktes kan kalles hysterisk, spesielt i forbindelse med den tyske forbundsdagens behandling av de såkalte unntakslovene, en prosess som startet tidlig i sekstiårene og endte med parlamentsvedtak midt under studentopprøret i mai 1968. Da trodde svært mange at Bonn var blitt Weimar og at en autoritær maktovertakelse fra høyre direkte stod for døren. Man så fascister ved høylys dag, samtidig som man også badet i forestillinger om frigjøring og revolusjon. Tyskland fikk dette året omtrent de samme unntakslover som Norge fikk rett etter krigen. De har i begge tilfelle ikke kommet til anvendelse.
De som kjenner litt til Weimar-republikken med dens utallige unntakstilstander og dens betydning i tysk historisk erindring, vil kanskje synes at jeg nå argumenterer litt for ufølsomt. Var det så rart at man gikk av huse med tilbakevendte emigranter som Theodor Adorno og Ernst Bloch i spissen, for å forhindre lover som i visse situasjoner kan brukes til å sette normal demokratisk praksis til side? Nei. Men jeg baserer meg på arbeidene til den venstreorienterte juristen Jürgen Seiffert, selve eksperten på dette temaet fra 60-årene, som i årevis forsøkte å stoppe lovene men til slutt skjønte at det kunne gått vesentlig verre. Det var han som i ettertid beskrev situasjonen som hysterisk. Habermas smalt til allerede den gang, i den berømte talen over ”Skinnrevolusjonen og dens barn” på ettårsdagen for mordet på Ohnesorg. Også Habermas var selvsagt mot unntakslovene.
Det er lett å være etterpåklok. Det tyske demokratiet er et slags mirakel, fordi Weimar-republikken endte i en katastrofe verden ikke har sett maken til. Stans et øyeblikk og tenk etter: er det ikke litt underlig at mens krisa i 1929 nokså umiddelbart førte til at Hitler vokste seg stor, så er den tyske befolkning under krisa i 2009 påfallende rolig? En engelsk talsmann for Human-Etisk Forbund reiste på tidlig nittitall rundt på norske skoler og advarte mot det kommende Fjerde rike i Tyskland. Jeg ga ham motbør på et møte, og han sa da: bare vent til den økonomiske krisa kommer, da vil tyskernes sanne fascistiske folkesjel komme til syne. Siden den tid har den tyske enhetsprosessen påført landet enorme kostnader, og nå kom altså krisa. Oppslutningen om fløypartier går ned, situasjonen er i alle fall foreløpig eksemplarisk rolig, Weimar synes lysår unna.
2.juni 1967, da Benno Ohnesorg ble skutt, var denne nye roen ikke på plass. Ellers hadde ikke Theodor W. Adorno, den sterkeste pådriveren for tysk selvransakelse etter krigen, kunnet komme med en uttalelse som må sies å ha vært fryktelig i sin ubetenksomhet. Adorno, som hadde jødisk far (Wiesengrund) men ble oppdratt som katolikk, og som ikke for alvor tenkte på seg som jøde før Hitler tvang ham til det, sa nå at han ikke ble kvitt følelsen av at de tyske studentene ville få jødenes rolle. Hva skjedde?
Mye rart, og i alle fall ble mange studenter spylt med vannkanoner. Men Adornos overdrivelse var hysterisk. Hvor tok han retten til å snakke slik? Terroristen Gudrun Ensslin skal ha sagt at hennes foreldre-generasjon, som hadde ansvaret for Auschwitz, ”vil drepe oss alle.” Deretter satte hun fyr på et kjøpesenter sammen med Andreas Baader, og så var det i gang. Adorno hadde selvsagt ikke det fjerneste ansvar for dette, selv om dette ble insinuert senere, inntil byen Frankfurt – med en kristeligdemokrat i spissen – til slutt tok seg sammen og opprettet Adorno-prisen, med Habermas, som også på absurd vis ble regnet blant terrorismens fedre, som første prisvinner. Et virkelig banebrytende tiltak, i en tid med hat mot venstre og sikkerhetstiltak over alt, selv om de tyske syttiårene selvsagt ikke var noe Weimar. Igjen: hvorfor kom Adorno, selveste åndstoppen og meningsføreren i sekstiårene, med uttalelsen om studentene som de nye jødene? Men jeg slipper Karl Heinz Kurras og drapet på Ohnesorg nå.
I årene som fulgte, etter Adornos død i 1969, viste det seg at den tyske terrorismen ble involvert i aksjoner med mer enn antisemittiske overtoner, om enn til dels kamuflert som antisionisme. Da et israelsk fly ble kapret av tyske og arabiske terrorister i 1973, for til slutt å bli befridd av israelske kommandosoldater i Entebbe, Uganda, ble jødiske gisler atskilt fra de andre, akkurat som i gamle dager.
Sosiologen Niklas Luhmann, født 1927, sa senere at med Benno Ohnesorgs død ble en hel generasjon ”skutt ut” av samfunnet. Jeg tror det er en berettiget overdrivelse. Han sa for øvrig også at 1968, mer enn das Wirtschaftswunder, var den viktigste begivenheten i den vest-tyske Bonner-republikkens historie, og han mente det positivt. For dem som ble skutt ut, kom i hovedsak etter hvert tilbake – uten å ”underkaste” seg, for å si det sånn. Da Joschka Fischer i åttiårene inntok Forbundsdagen i turnsko og etter hvert holdt sin berømte tale om kansler Kohl som et Gesamtkunstwerk fra Pfalz, da var det tyske demokratiet for alvor kommet i mål. Også Kohl var fornøyd. Og så falt Muren.
Montag, 8. Juni 2009
Donnerstag, 7. Mai 2009
Den antiliberale affekt
I anledning en Facebook-debatt 8.5.09
Fra Aftenposten 7.12.1998.
Helge Høibraaten: Den antiliberale affekt.
"Liberalistane, både dei ekte og dei såkalla sosialliberale, meiner visst ...at egoismen og eigeninteressa er den einaste drivkrafta...som ...er verdt å satse på. Difor er statleg styring vederstyggeleg...og solidaritet berre ein romantisk etterlatenskap etter den sosialistiske idégalskapen. Marknadsliberalismen er den nye religionen. Heile verda kan...verte ein einaste stor marknadsplass, ein arena der gigantane innan politikk og næringsliv kan duellere, gjere som æsene, drepe kvarandre og stå opp att den neste dag, under nytt firmanavn og med ny eigenkapital."
Skriver Marie Louise Widnes i siste nummer av “Mål og Makt.” Det er godt noen husker at ordet liberalisme kan bety mer enn ren markedsliberalisme - dette "mer" som etter Venstres klassiske død i 1972 er forsvunnet fra det norske vokabular. Nå snakker man om "liberalister" - det låter som markedsjungelens intellektuelle gestapister - og liberalistene gjør det selv. De aner kanskje at "liberalisme" opprinnelig karakteriserte liberaleren, en mer omfattende skikkelse.
Men Widnes er historisk på villspor når hun regner liberalistene som de ekte liberale. Saken er at liberalismen - frihetens filosofi, der individets verdighet og rettigheter står i sentrum - vokste frem i det attende århundre, som intellektuell utfordring til eneveldet. Det var da riktignok naturlig å kreve næringsfrihet som en økonomisk vekstmulighet, i et svært fattig samfunn fylt av næringsprivilegier.
Immanuel Kant var økonomisk liberaler, influert av Adam Smith. Men han var som andre også en politisk liberaler, som kjempet for at offentlig diskusjon skulle få innflytelse over samfunnsutviklingen. Han så som John Stuart Mill etter ham, at grensene for den enkeltes frihetsområde lå der hvor man invaderer andres like store rett til frihet, enten dette skjer ved sensur eller tyveri – eller ved utbyttingsformer som holder samfunnslag neede, uten utsikt til endring.
Kant grunnla sitt prinsipp om frihet - forenligheten mellom de enkeltes frihetssfærer under en allmenn frihetslov - på en moralfilosofisk gjennomtenkning av hva denne frihetslov forutsatte. Frihetsprinsippet forutsatte for ham et autonomiprinsipp, som igjen hang sammen med et universaliseringslov: du skal alltid handle i følge regler som du kan ville gjøre til en almen lov. Med andre ord: du skal bare underkaste deg lover som sikrer din og andres autonomi innen et fellesskap av autonome.
Av denne moralloven avledet Kant moralske plikter. En moralsk plikt er at du skal ta vare på deg, slik at du ikke blir ulykkelig og fristet til å neglisjere deg og ofre din egenverdi for andre. Ren egoisme dreier slik moralske selvbevaring seg ikke om. Omsorg for eget selv må forsvares som verdi mot altruistisk motivert grusomhet, enten det nå er deg selv eller din nasjons fiender grusomheten retter seg mot
Den som reduserer liberaleren til egoist, glemmer dette. Sosialister som også vil redusere sosialliberaleren til "liberalist", skjuler behendig at det egne standpunkt er sosialliberalt: for de hevder vel at det å korrigere for markedets skjevheter, ikke nødvendigvis betyr å sy autoritære puter under armene på hjelpeløse? Intensjonen er å kunne gjøre folk mer autonome i sine liv, slik at de kanskje også kan makte å delta i den offentlige liberale diskusjonen, som mest mulig bør styre vårt felles liv.
Det finnes en anti-liberal affekt, slik det finnes en anti-sosialistisk affekt. En måte som sosialister bruker den anti-liberale affekten på, er ved gjerrig å skjule den liberale komponenten under sitt eget navn. Da vekker de mistanke mot seg, og det er synd, for sosialismens historie har alt i alt vært mer tvetydig enn den fullverdige liberalismens, og “liberal” burde være det viktigste ordet i vår politiske kultur.
Fra Aftenposten 7.12.1998.
Helge Høibraaten: Den antiliberale affekt.
"Liberalistane, både dei ekte og dei såkalla sosialliberale, meiner visst ...at egoismen og eigeninteressa er den einaste drivkrafta...som ...er verdt å satse på. Difor er statleg styring vederstyggeleg...og solidaritet berre ein romantisk etterlatenskap etter den sosialistiske idégalskapen. Marknadsliberalismen er den nye religionen. Heile verda kan...verte ein einaste stor marknadsplass, ein arena der gigantane innan politikk og næringsliv kan duellere, gjere som æsene, drepe kvarandre og stå opp att den neste dag, under nytt firmanavn og med ny eigenkapital."
Skriver Marie Louise Widnes i siste nummer av “Mål og Makt.” Det er godt noen husker at ordet liberalisme kan bety mer enn ren markedsliberalisme - dette "mer" som etter Venstres klassiske død i 1972 er forsvunnet fra det norske vokabular. Nå snakker man om "liberalister" - det låter som markedsjungelens intellektuelle gestapister - og liberalistene gjør det selv. De aner kanskje at "liberalisme" opprinnelig karakteriserte liberaleren, en mer omfattende skikkelse.
Men Widnes er historisk på villspor når hun regner liberalistene som de ekte liberale. Saken er at liberalismen - frihetens filosofi, der individets verdighet og rettigheter står i sentrum - vokste frem i det attende århundre, som intellektuell utfordring til eneveldet. Det var da riktignok naturlig å kreve næringsfrihet som en økonomisk vekstmulighet, i et svært fattig samfunn fylt av næringsprivilegier.
Immanuel Kant var økonomisk liberaler, influert av Adam Smith. Men han var som andre også en politisk liberaler, som kjempet for at offentlig diskusjon skulle få innflytelse over samfunnsutviklingen. Han så som John Stuart Mill etter ham, at grensene for den enkeltes frihetsområde lå der hvor man invaderer andres like store rett til frihet, enten dette skjer ved sensur eller tyveri – eller ved utbyttingsformer som holder samfunnslag neede, uten utsikt til endring.
Kant grunnla sitt prinsipp om frihet - forenligheten mellom de enkeltes frihetssfærer under en allmenn frihetslov - på en moralfilosofisk gjennomtenkning av hva denne frihetslov forutsatte. Frihetsprinsippet forutsatte for ham et autonomiprinsipp, som igjen hang sammen med et universaliseringslov: du skal alltid handle i følge regler som du kan ville gjøre til en almen lov. Med andre ord: du skal bare underkaste deg lover som sikrer din og andres autonomi innen et fellesskap av autonome.
Av denne moralloven avledet Kant moralske plikter. En moralsk plikt er at du skal ta vare på deg, slik at du ikke blir ulykkelig og fristet til å neglisjere deg og ofre din egenverdi for andre. Ren egoisme dreier slik moralske selvbevaring seg ikke om. Omsorg for eget selv må forsvares som verdi mot altruistisk motivert grusomhet, enten det nå er deg selv eller din nasjons fiender grusomheten retter seg mot
Den som reduserer liberaleren til egoist, glemmer dette. Sosialister som også vil redusere sosialliberaleren til "liberalist", skjuler behendig at det egne standpunkt er sosialliberalt: for de hevder vel at det å korrigere for markedets skjevheter, ikke nødvendigvis betyr å sy autoritære puter under armene på hjelpeløse? Intensjonen er å kunne gjøre folk mer autonome i sine liv, slik at de kanskje også kan makte å delta i den offentlige liberale diskusjonen, som mest mulig bør styre vårt felles liv.
Det finnes en anti-liberal affekt, slik det finnes en anti-sosialistisk affekt. En måte som sosialister bruker den anti-liberale affekten på, er ved gjerrig å skjule den liberale komponenten under sitt eget navn. Da vekker de mistanke mot seg, og det er synd, for sosialismens historie har alt i alt vært mer tvetydig enn den fullverdige liberalismens, og “liberal” burde være det viktigste ordet i vår politiske kultur.
Freitag, 17. April 2009
Niklas Luhmann: Engel mit Augen einer Fliege und Mefistopheles
Frage: ist das Deine Sicht auf die Dinge. Kanntest Du ihn persönlich?
Ja doch, sehr gut sogar, damals besser als der gewaltige Habermas, den ich zwar übersetzt hatte. Luhmann zog mich in seinen Bann durch seine glänzende schriftliche Sprache, die gerade nicht gekünstelt war, auch nicht im Sinn der echten Kunst, und auch durch seinen Humor zwischen den Zeilen. Habermas, der wütend wurde er als verstand, dass ich etwas abgdriftet war in die falsche Richtung, hat es sehr deutlich zu verstehen gegeben, and also sind Luhmann und ich und mein Freund Steve einmal aus einer Diskussion auf einer Konferenz zusammen heraus gegangen und haben philosophiert über den mangelnden Humor in Frankfurt.
Die luhmannsche Sicht der Dinge hielt sich bei mir noch einige Jahre, und einiges muss einfach bleiben. Aber seine Differenzphilosophie – es wurde langsam klar: Luhmann ist der gesellschaftstheoretische Pendant zu Derrida,für mich viel ergiebiger, obwohl auch einiges zugunsten von Derrida zu sagen ist – ist einfach die Gegenspekulation zum deutschen Idealismus in seiner Ganzheit, mit Natur- und Geschichtslehre usw, endend mit dem sich selbst erkennenden absoluten Geist. Luhmann ist der Gegen-Hegel. Hegel ist phantastisch, von produktivem Wahnsinn getrieben, auch zum Abschluss des Systems – aber die abschliessenden Gedanken kommen nur trocken, ja tot ins Ziel. Dasselbe gilt für Niklas Luhmanns spekulative Autopoiesis.
Als junger Mann hatte ich den Mode-Hegelianismus der Zeit abzuwerfen gelernt. Was blieb, war Hegels Rechtsphilosophie als historische Errungenschaft im 19 Jh. Bei Luhmann geht es um Vergleichbares für das 20 Jahrhundert. Die tiefsten spekulativen Vermutungen im deutschen Idealismus stammen von Schelling. Der junge Habermas war von Schelling - und Heidegger! – ausgegangen, von der blutenden Wunde in der Tiefe der Gottheit sozusagen. Er hatte noch nicht die Bedeutung von Kant ganz verstanden. Aber er hatte das Trockene in Hegel erkannt. Das wusste ich schon früh, aber seinen frühen Schellingianismus habe ich erst im letzten halben Jahr einigermassen durchdringen können, nach früheren Versuchen.
Der Ernst von Habermas kommt aus verschiedenen Quellen. Der Geist von Frankfurt ist ein wenig zu verbissen, ist Fortzetung des zweites Weltkriegess mit anderen Mitteln gegen Feinde, die natürlich andere geworden sin. Ich bin aber nun mal da zu finden, zwischen dem ernsthaft und hart argumentierenden Habermas einerseits und der engelsgleichen Fremdheit und dem Humor des Luhmann andererseits (er konnte unheimlich gut unendlich klein auf der Spitze einer Nadel stehen, brauchte aber nicht die Millionen anderer Engel am selben Platz zu haben, so lange er nur schreiben konnte oder sprechen mit seiner etwas mageren Stimme, man sah ihn da, obwohl unendlich klein, auf der Spitze, so lange man ihn hörte - dann sah man auch seine großen Augen, Weltenaugen wie die Augen einer Fliege.) Aber Habermas mit seiner blutenden Wunde hatte etwas mehr Recht, gerade argumentativ, und je länger ich lebe, je mehr Respekt habe ich bekommen, er ist einfach unbegreiflich gut, schon mit 24, wie ist es möglich. Ich, im Ausgangspunkt Kantianer, lernte langsam, seine lernende Rezeption in vielen Richtungen richtig zu verstehen, aber persönlich blieb ich etwas stecken zwischen der Engelsfliege der absoluten Gegenwahrheit zu Hegel und dem harten Arbeiter auf vielen Fronten, dessen unheimlich gescheite und bewegende Schelling-Dissertation ich zuletzt las.
Dabei har sich Luhmann zu Tode gearbeitet. Er war aber praktisch fertig mit seinen Vorhaben. Fürchterlich irgendwie, so auf der Spitze einer Nadel wie ein Wütender zu arbeiten –einsam eigentlich, völlig einsam, aber mit einer Art Sirenengsang der halbierten Vernunft (das heisst: mit einem gebrochenen Verhältnis zur normativen Dimension der Gesellschaft.) Luhmann, dessen Frau zwanzig Jahre vor seinem Tod starb (ich kannte auch sie), war trotzdem melancholisch Sisyphos-glücklich, und schaffte es sogar, den großen Stein endlich nach oben loszuwerden. Wo aber blieb die Wunde Gottes? Das Schlechte ist das Schlechte, das Böse das Böse, sagt Luhmann. Es ist einfach da, kann behandelt werden, aber wie immer mit Nebenwirkungen, die auch behandelt werden müssen. So ungefähr auch Hegel, der Gott in gewissen Sinn sagen lässt: es ist alles gut, ich habe es so gewollt, schon von Anfang an. Das sagt Luhmann nicht, da hört man statt dessen seinen Sirenengesang, der auch Freches enthielt, ein klein wenig Mephistofeles mitten im Engel. So sollte ein Gott mit einer Wunde doch nicht sprechen. Er bekommt keinen Erlöser, so was gibt es nicht. Wir müssen ihn beerben mit seiner ernsten Wunde. Nur dann vermögen wir es, die Menschen nicht ganz sterben zu lassen, die völlig unberechtigt durch die ganze Geschichte ins Nichts gestoßen worden sind. Ich stoße an die Grenze einer anständigen Sprache mit dieser Aussage. Man kann verstehen, dass der Engel sich etwas nüchterner verhält. Die sind so, die Wissenschaftsengel.
Ja doch, sehr gut sogar, damals besser als der gewaltige Habermas, den ich zwar übersetzt hatte. Luhmann zog mich in seinen Bann durch seine glänzende schriftliche Sprache, die gerade nicht gekünstelt war, auch nicht im Sinn der echten Kunst, und auch durch seinen Humor zwischen den Zeilen. Habermas, der wütend wurde er als verstand, dass ich etwas abgdriftet war in die falsche Richtung, hat es sehr deutlich zu verstehen gegeben, and also sind Luhmann und ich und mein Freund Steve einmal aus einer Diskussion auf einer Konferenz zusammen heraus gegangen und haben philosophiert über den mangelnden Humor in Frankfurt.
Die luhmannsche Sicht der Dinge hielt sich bei mir noch einige Jahre, und einiges muss einfach bleiben. Aber seine Differenzphilosophie – es wurde langsam klar: Luhmann ist der gesellschaftstheoretische Pendant zu Derrida,für mich viel ergiebiger, obwohl auch einiges zugunsten von Derrida zu sagen ist – ist einfach die Gegenspekulation zum deutschen Idealismus in seiner Ganzheit, mit Natur- und Geschichtslehre usw, endend mit dem sich selbst erkennenden absoluten Geist. Luhmann ist der Gegen-Hegel. Hegel ist phantastisch, von produktivem Wahnsinn getrieben, auch zum Abschluss des Systems – aber die abschliessenden Gedanken kommen nur trocken, ja tot ins Ziel. Dasselbe gilt für Niklas Luhmanns spekulative Autopoiesis.
Als junger Mann hatte ich den Mode-Hegelianismus der Zeit abzuwerfen gelernt. Was blieb, war Hegels Rechtsphilosophie als historische Errungenschaft im 19 Jh. Bei Luhmann geht es um Vergleichbares für das 20 Jahrhundert. Die tiefsten spekulativen Vermutungen im deutschen Idealismus stammen von Schelling. Der junge Habermas war von Schelling - und Heidegger! – ausgegangen, von der blutenden Wunde in der Tiefe der Gottheit sozusagen. Er hatte noch nicht die Bedeutung von Kant ganz verstanden. Aber er hatte das Trockene in Hegel erkannt. Das wusste ich schon früh, aber seinen frühen Schellingianismus habe ich erst im letzten halben Jahr einigermassen durchdringen können, nach früheren Versuchen.
Der Ernst von Habermas kommt aus verschiedenen Quellen. Der Geist von Frankfurt ist ein wenig zu verbissen, ist Fortzetung des zweites Weltkriegess mit anderen Mitteln gegen Feinde, die natürlich andere geworden sin. Ich bin aber nun mal da zu finden, zwischen dem ernsthaft und hart argumentierenden Habermas einerseits und der engelsgleichen Fremdheit und dem Humor des Luhmann andererseits (er konnte unheimlich gut unendlich klein auf der Spitze einer Nadel stehen, brauchte aber nicht die Millionen anderer Engel am selben Platz zu haben, so lange er nur schreiben konnte oder sprechen mit seiner etwas mageren Stimme, man sah ihn da, obwohl unendlich klein, auf der Spitze, so lange man ihn hörte - dann sah man auch seine großen Augen, Weltenaugen wie die Augen einer Fliege.) Aber Habermas mit seiner blutenden Wunde hatte etwas mehr Recht, gerade argumentativ, und je länger ich lebe, je mehr Respekt habe ich bekommen, er ist einfach unbegreiflich gut, schon mit 24, wie ist es möglich. Ich, im Ausgangspunkt Kantianer, lernte langsam, seine lernende Rezeption in vielen Richtungen richtig zu verstehen, aber persönlich blieb ich etwas stecken zwischen der Engelsfliege der absoluten Gegenwahrheit zu Hegel und dem harten Arbeiter auf vielen Fronten, dessen unheimlich gescheite und bewegende Schelling-Dissertation ich zuletzt las.
Dabei har sich Luhmann zu Tode gearbeitet. Er war aber praktisch fertig mit seinen Vorhaben. Fürchterlich irgendwie, so auf der Spitze einer Nadel wie ein Wütender zu arbeiten –einsam eigentlich, völlig einsam, aber mit einer Art Sirenengsang der halbierten Vernunft (das heisst: mit einem gebrochenen Verhältnis zur normativen Dimension der Gesellschaft.) Luhmann, dessen Frau zwanzig Jahre vor seinem Tod starb (ich kannte auch sie), war trotzdem melancholisch Sisyphos-glücklich, und schaffte es sogar, den großen Stein endlich nach oben loszuwerden. Wo aber blieb die Wunde Gottes? Das Schlechte ist das Schlechte, das Böse das Böse, sagt Luhmann. Es ist einfach da, kann behandelt werden, aber wie immer mit Nebenwirkungen, die auch behandelt werden müssen. So ungefähr auch Hegel, der Gott in gewissen Sinn sagen lässt: es ist alles gut, ich habe es so gewollt, schon von Anfang an. Das sagt Luhmann nicht, da hört man statt dessen seinen Sirenengesang, der auch Freches enthielt, ein klein wenig Mephistofeles mitten im Engel. So sollte ein Gott mit einer Wunde doch nicht sprechen. Er bekommt keinen Erlöser, so was gibt es nicht. Wir müssen ihn beerben mit seiner ernsten Wunde. Nur dann vermögen wir es, die Menschen nicht ganz sterben zu lassen, die völlig unberechtigt durch die ganze Geschichte ins Nichts gestoßen worden sind. Ich stoße an die Grenze einer anständigen Sprache mit dieser Aussage. Man kann verstehen, dass der Engel sich etwas nüchterner verhält. Die sind so, die Wissenschaftsengel.
Montag, 26. Januar 2009
Antisemittisme?
Antisemittisme?
Var Kåre Willochs uttalelse om den nye stabssjefen i Det hvite hus, Rahm Emanuel, antisemittisk? Kan man bruke en USA-borger med jødisk far og sentral posisjon som argument for at USA vil føre en Israel-influert politikk? Begge spørsmål kan vel besvares med ja, men særlig det første.
Rahm Emanuel er selvfølgelig en mektig fyr. En skikkelig tøff Chicago-politiker med sentral erfaring også fra Clintons administrasjon, som Obama utnevnte i første sekund etter valget fordi han er mer effektiv enn alle, som han sa. Nylig var det han som var i kontakt med korrupte guvernør Blagojevich´s kontor angående kandidater til å etterfølge Obama. At han skal ha lovt betaling for at et av forslagene skulle gå inn, er selvsagt sprøyte tøv. En så mektig representant for en så karismatisk politiker må ikke betale, selvsagt. Alle de som trodde denne skandalen ville skade Obamas teflonbelegg, og det var noen, måtte tenke om igjen i løpet av to sekunder.
Willoch sa selvsagt ikke noe om denne skandalen. Men noe om Emanuels evner til å fighte seg frem, i de to siste årene blant overfor Nancy Pelosi, Speaker i Representantenes hus, har han sikkert fått med seg, i tillegg til opplysningen om selve stillingen. Den israelske avisen Haaretz skrev riktig nok at Emanuel var en beintøff og farlig forhandler i forhold til Israel under Clinton. Kanskje Willochs antakelse rett og slett er gal. La oss likevel anta at den har en viss berettigelse.
Vekten er likevel svak. Det finnes så mange andre argumenter som peker i samme retning at uttalelsen er direkte påfallende. Den forrige Clinton-administrasjonen er ett. Den nye utenriksministeren et annet. Og så videre. Herregud, for 8 år siden var det ikke uvanlig blant amerikanske liberale kommentarer med en viss Israel-skepsis å si at så fryktelig Bush enn ville bli, så ville denne oljemann fra Texas knapt være så Israel-vennlig som demokratene. De tok feil, men derav følger overhodet ikke at demokratene må antas å være vesentlig mer på Israel-distanse. Obamas tur til Israel i sommer skulle være argument godt nok. Likevel vet vi jo ikke hvordan dette vil gå. Kanskje Obama og Emanuel klinker til mot Israel?
Uttalelsen er altså påfallende. Er den antisemittisk? Ja, det mener jeg. Ærlig talt: det er opplagt. Jeg har spurt venner her i Tyskland, ofte svært Israel-kritiske: alle sier ja. Alle. Er Tyskland hjernevasket? Nei! Det finnes en viss forsiktighet her i landet, av åpenbare grunner. Lyser antisemittismen uforsiktig i Willochs øyne? – hvis han (som Mona Levin sa) omtaler norske jøder som ”dere”? Det kan jeg selvsagt ikke si noe om.
Men Kåre Willoch er jo norsk politikks kanskje tydeligste bedreviter – tydeligste og betydeligste, mener jeg, som har dyrket ham privat helt siden Unge Høyre. Han har ofte vært jævli god, den mannen, uavhengig av om han har hatt rett eller ei. Gro ble rasende og fant aldri punktum. Kåre fór i veltalende fart over alt som minnet om punktum og holdt stemmen der oppe i sin overtalende, høyt engasjerte diskant.
Uttalelsen om Rahm Emanuel hører ikke hjemme i hans siviliserte barokksang, så enkelt er det. Er man så god, så må man også kunne unngå å sette lavere standarder for det folk man engang ledet. Han har allerede hatt effekt, å dømme etter de politikere som forsvarer ham mot sånne som meg.
Var Kåre Willochs uttalelse om den nye stabssjefen i Det hvite hus, Rahm Emanuel, antisemittisk? Kan man bruke en USA-borger med jødisk far og sentral posisjon som argument for at USA vil føre en Israel-influert politikk? Begge spørsmål kan vel besvares med ja, men særlig det første.
Rahm Emanuel er selvfølgelig en mektig fyr. En skikkelig tøff Chicago-politiker med sentral erfaring også fra Clintons administrasjon, som Obama utnevnte i første sekund etter valget fordi han er mer effektiv enn alle, som han sa. Nylig var det han som var i kontakt med korrupte guvernør Blagojevich´s kontor angående kandidater til å etterfølge Obama. At han skal ha lovt betaling for at et av forslagene skulle gå inn, er selvsagt sprøyte tøv. En så mektig representant for en så karismatisk politiker må ikke betale, selvsagt. Alle de som trodde denne skandalen ville skade Obamas teflonbelegg, og det var noen, måtte tenke om igjen i løpet av to sekunder.
Willoch sa selvsagt ikke noe om denne skandalen. Men noe om Emanuels evner til å fighte seg frem, i de to siste årene blant overfor Nancy Pelosi, Speaker i Representantenes hus, har han sikkert fått med seg, i tillegg til opplysningen om selve stillingen. Den israelske avisen Haaretz skrev riktig nok at Emanuel var en beintøff og farlig forhandler i forhold til Israel under Clinton. Kanskje Willochs antakelse rett og slett er gal. La oss likevel anta at den har en viss berettigelse.
Vekten er likevel svak. Det finnes så mange andre argumenter som peker i samme retning at uttalelsen er direkte påfallende. Den forrige Clinton-administrasjonen er ett. Den nye utenriksministeren et annet. Og så videre. Herregud, for 8 år siden var det ikke uvanlig blant amerikanske liberale kommentarer med en viss Israel-skepsis å si at så fryktelig Bush enn ville bli, så ville denne oljemann fra Texas knapt være så Israel-vennlig som demokratene. De tok feil, men derav følger overhodet ikke at demokratene må antas å være vesentlig mer på Israel-distanse. Obamas tur til Israel i sommer skulle være argument godt nok. Likevel vet vi jo ikke hvordan dette vil gå. Kanskje Obama og Emanuel klinker til mot Israel?
Uttalelsen er altså påfallende. Er den antisemittisk? Ja, det mener jeg. Ærlig talt: det er opplagt. Jeg har spurt venner her i Tyskland, ofte svært Israel-kritiske: alle sier ja. Alle. Er Tyskland hjernevasket? Nei! Det finnes en viss forsiktighet her i landet, av åpenbare grunner. Lyser antisemittismen uforsiktig i Willochs øyne? – hvis han (som Mona Levin sa) omtaler norske jøder som ”dere”? Det kan jeg selvsagt ikke si noe om.
Men Kåre Willoch er jo norsk politikks kanskje tydeligste bedreviter – tydeligste og betydeligste, mener jeg, som har dyrket ham privat helt siden Unge Høyre. Han har ofte vært jævli god, den mannen, uavhengig av om han har hatt rett eller ei. Gro ble rasende og fant aldri punktum. Kåre fór i veltalende fart over alt som minnet om punktum og holdt stemmen der oppe i sin overtalende, høyt engasjerte diskant.
Uttalelsen om Rahm Emanuel hører ikke hjemme i hans siviliserte barokksang, så enkelt er det. Er man så god, så må man også kunne unngå å sette lavere standarder for det folk man engang ledet. Han har allerede hatt effekt, å dømme etter de politikere som forsvarer ham mot sånne som meg.
Abonnieren
Posts (Atom)
