Ad Fredsprisen 2010 og Charta 2008

Flere bemerkninger ad fredsprisen 2010, bl.a. med utgangspunkt i Charta 2008

Det kinesiske lederskap kritiseres ikke i Charta 8 for totalitært styre à la Hitler, Stalin og Mao, men for å lede landet etter en autoritær modell som trenger endring i retning rettstatlighet, demokrati og respekt for menneskerettigheter.

(1) Kina er ikke Nazi-Tyskland, slett ikke. Og Vesten har begått store forbrytelser mot Kina, slik også maoismen begikk mot det kinesiske folk. Men Kina er kanskje verdens mektigste land om ikke så altfor lenge. Og med det følger visse forpliktelser.Så lenge man bruker ordet "kriminell" på en så drastisk moraliserende måte mot politiske opponenter, så lenge er det interessant at noen akkurat nå får lyst til å betone hvor politisk liberale kineserne er blitt. Antiliberale kommunister kan mene hva de vil. Men til dem som mener at kineserne nesten har tatt det store spranget inn i liberalt demokrati, svarer jeg at japanerne først for 150 år siden importerte den vestlige klassifikasjon av handlinger som påbudte, forbudte og tillatte. Det store moderniserende rettsspranget besto i å tillate det tillatte.

(2) ... jeg viser til Henning Hai Lee Yang i Dagbladet i går (8.12.10) Der finner man en fremskrevet maoisme med uinnskrenket forsvar for kinesisk historie siden 1949 og for dens ledere, som kalles kjærlige ledere. Artikkelen er veldreid men intenst nasjonalistisk, og her er vi vel ved sakens kjerne. Man kan gjette på at forfatteren sier kritiske ting mellom linjene. Man kan anta at vi i denne saken også har med kinesiske krav til høflighet osv å gjøre. Kina er selvsagt ikke et perfekt demokrati, slike finnes ikke. Men i virkelige demokatier finnes en viss toleranse overfor det som kalles sivil ulydighet, som adskiller seg fra voldelig motstand. I virkelige demokratier finnes det også mulighet for å artikulere radikal opposisjon, slik det tydeligvis ikke er for de helt fredelige idealene fra 1989 (Den himmelske freds plass, spesielt ved ikke-voldelige Liu Xiaobo) og Charta 2008, fordi det settes spørsmålstegn ved KKP´s maktmonopol. Sett at Kina er et utvklingsdiktatur på vei mot demokrati. Mer er det under ingen omstendighet, Kjell Høibraaten; pass deg for å bedrive newspeak her, det var nok av det i årene etter den kinesiske kuturrevolusjonen da dere ble våte bak øra. Men sett at det dreier seg om et demokratiserende utviklingsdiktatur. Da ville jeg ikke belønne dette diktaturet når det ikke klarer å leve med sine beste opposisjonelle. jeg forutsetter da at Liu Xiaobo er en slik, og ikke en kineserne "har noe på", som Galtung så klangfullt uttrykker det, riktig nok i en kontekst hvor han uttrykker en viss tvil overfor kineserne.

For å overdrive dramatisk med henblikk på poenget: I virkelige demokratier kan det av og til høres ut som om man er på randen av borgerkrig uten at det i det hele tatt er fare for det. Noen tar dette som tegn på at borgerkrig alltid lurer, og forkaster demokrati. Det gjorde Hobbes, som holdt diskusjon for begynnelsen på krig. Denne hobbesianske tendensen fortsatte dessverre gjennom den franske revolusjon da den skulle forsvare seg mot monarkiske fiender innen- og utenrikspolitisk. Enhver angivelig trussel mot revolusjonen ble i det store og det hele møtt med terror eller unntakstilstand (état de siège) og krig, inklusive et slags folkemord på en hel provins (Vendée.) Alt til forsvar for nasjonens enhet og revolusjonens survival. Denne tradisjonen fortsatte i Russland og Kina og Cambodsja. Vestlige makter hadde i den forbindelse også svin på skogen: Det var revolusjon og krig, og det viste seg at demokratiet ikke befant seg på kommunistenes side, uansett hvordan man snur og vender på det. De filosofer jeg i kommunismens tid diskuterte med fra slike land, var alle uten unntak beundrere av Hobbes, kanskje særlig fordi Lenin beundret ham. Jeg beundrer selv Hobbes. Han grunnla den moderne autoritære tradisjonen i politisk tenkning. Han var kanskje relativt nær sannheten i si egen tid, da religiøse borgerkriger rev i stykker Europa. Men i hans eget land var det John Locke som skjønte at når noen for rettferdighetens og sin samvittighets skyld er villig til å utholde sterk lidelse, så er dette en avgjørende variabel i politisk fremskritt. 8 år etter sin død, i 1689, tapte Hobbes slaget om Storbritannia.

Skal vi i det hele tatt målbringe slike erfaringer overfor det autoritært-kjærlige Kina? (I et par pårtier nå har diskusjonen gått om hvorvidt mennekerettighetene à la FN er vestlige eller om det kan finnes en mer enhetsorientert asiatisk løsning basert på såkalte asiatiske verdier? Er det ingen som har fulgt med på det?) Vi har ikke noe valg, mener jeg, når skikkelige kinesiske opposisjonelle selv de facto gjør det. Det er da ikke nødvendig å vise til Ossietzky, som avslørte den tyske Weimar-republikkens hemmelige militære samarbeid med Sovjet-Russland. Det holder lenge med Andrej Sakharov. Mikhail Gorbatsjov fikk Nobelprisen da Sakharovs "case" i realiteten var nådd frem, trass i all slags undergravning av demokrati siden.

Kineserne satset på kapitalisme, ikke på demokrati. Kapitalistisk vekst kan være fredsbringende. Hobbes tenkte seg en overgang fra politisk naturtilstand til en autoritært regjert stat uten borgerrettigheter, men med fred som basis for energisk virksomhet og vekst. Autoritært i gangsatt kapitalisme. Men mer rikdom blant folk fører også til "a revolution of rising expectations." Det har kineserne fått erfare, og de har sikkert ikke vært så dårlig til å omgås det på alle måter. De er en slags utvidede hobbesianere, som hobbesianere gjerne må bli for å kunne tilpasse seg virkeligheten.

De felter Kina henger igjen på, er åpenbare: Det gjelder rettssystemet, og det gjelder det politiske system. De kan kalle oss politiske moralister i imperial tradisjon, det må vi vedkjenne oss. De kan kalle oss hyklere. Til det er å si at all fremgang forutsetter den dårlige samvittighets hykleri, og at den kinesiske reaksjonen mot fredsprisen stinker av hykleri hvis vi forstår den som i noen grad sympatisk reaksjon. De stempler en opposisjonell som kriminell og påberoper seg sitt eget juridiske system. Enten er dette i noen grad hykleri og da er det håp. Eller det er et uttrykk for nasjonal maktvilje på vegne av en kommende dominerende nasjon, enten denne maktviljen nå er kynisk eller naiv. Da er det internasjonal politikk i gammal forstand.
Opprinnelig skrevet 10.12.2010