Artikkel om Berlin - og om Wenders´"Himmelen over B"

Utgitt i Ny Tid 2006. Ikke helt sikker på første del, legger her inn særlig pga del IIl om Wenders à propos en Facebook-samtale 2.1.10

Helge Høibraaten:

Å poetisere Berlin:
En øvelse i varsomhet.

I

Berlin, høst 2004 – vår 2006. Tyskerne er Europas hemorrhoider, pleide en venn av meg å sitere fra en svensk dikter. Ikke lenger, ikke til meg. Nå sitter jeg på Broker´s med elven Spree rett utenfor vinduet, og Bahnhof Friedrichstrasse på den andre siden, nyansatt (2004) for å undervise i fordommene mellom Norge og Tyskland. Lang fartstid har jeg i landet og byen, og språket ligger alltid i kroppen min, med sin spesielle pulserende rytme – en rytme som fra en elv som ofte flyter anonymt i sitt leie, men som så kan gå ut over sine bredder i all slags rask oppfinnsomhet.

Jeg sitter på Broker´s og ser opp mot det veldige fjell som jernbanestasjonen er. Berlin Mitte er så deprimerende, sier en venninne av meg med preferanse for vest. Ikke for meg, heller ikke med henblikk på Bahnhof Friedrichstrasse. Den gang da stasjonen var ankomststasjon for besøk til Øst-Berlin, var den frustrerende. Men her jeg sitter, er den bare opphøyd. Dag Solstad, den sniken, finner at sikten ned på Spree fra broen som bærer skinnegangene gir størst opphøydhetseffekt. Jeg lar den profesjonelle poet i fred.

Jeg sitter her og poetiserer Berlins Mitte, etter i tidlige år særlig å ha poetisert deler av vest: Kaiserdamm med sin majestetiske utsikt; Savigny-Platz og omegn med alle sine steder for åndelig og fysisk føde; Friedenau med sine forhenværende forfattere; begynnelsen på innkjørselen inn mot sentrum vest via Reinickendorf, der det stod en russisk tank på sokkel, triumferende, som likevel ikke kunne forhindre at du nå forlot dens maktsfære; bokhandelen i Bahnhof Zoo, stedet med det rare i, som gikk under etter 1989. Selvsagt har jeg også poetisert steder østenfor Muren før, som Prenzlberg med sine DDR-dissidenter før og etter Murens fall, med den gang svært fuktige leiligheter vi bodde i en stund den varme sommeren 1991, og jeg likevel frøs. Det sovjetiske æresminnesmerke i Treptow har jeg jevnlig besøkt og motvillig men lystig poetisert. Dette gigantomane anlegget som tyskerne har lovet å holde i hevd, utgjør paradoksalt nok et av svært få større arkitekturverk fra den fascistiske epoken i Berlin: Her er alt helteaktig og pompøst, og Stalins skrift er over alt. Andre verk fra epoken er Olympiastadion, og flyplassen Tempelhof – en plass det var lett å poetisere en tanke mens man smuglet for mange bøker inn i de små propellflyene som i ettertid gjør stedet til en kombinasjon av det fascistisk dystre og det idyllisk spinkle. Beboerne i området ønsker seg riktig nok flyplassen på museum så fort som mulig. Intet igjen der av ånden fra amerikanernes flybro for å redde det innelukkede Vest-Berlin i førtiårene, men så sitter de da heller ikke på Broker´s og poetiserer. Og så var jeg plutselig igjen i vest.

Men jeg sitter altså og tenker på Bahnhof Friedrichstrasse, ja på hele Mitte med alle sine andre historiske minner, deriblant historisk helt nyoppbyggede minner, samt alle de minneverdige hull i sine minner, eller minnevekkende kulehull der bygninger ennå står. Pergamon-museet, det gamle nasjonalgalleriet, Schinkels gamle museum, det ”nye” museet og Bodemuseet som begge langsomt strekker seg mot en ny dag, det tyske historiske museet, statsoperaen hvor min mor var 2 sekunder før verdenskrigen brøt ut – samt Gendarmenmarkt med Schinkels skuespillhus flankert av den tyske og den franske dom. Det lar seg poetisere selv i gjenoppbygget form.

Men foran Schinkels gamle museum og lysthagen står hullet etter slottet fra 1648 som kommunistene sprengte i 1953. Det er et underlig hull, ennå delvis tildekket av kommunistenes Palast der Republik, et bygg fra syttiårene som etter 1989 ble til en asbest-paria av et spøkelsesslott. Nå (2006) er det under rivning, selv etter at Lars Rambergs ZWEIFEL-bokstaver stod og tvilte på taket et halvt års tid. Slottet var Mitte i Mitte. Kommunistene sprengte det og satset heller på gjenoppbygging av keiser Wilhelms Berliner Dom, en skikkelig bombastisk kake av en kirke som jeg nekter å poetisere. Samt på Palast der Republik. Forbundsdagen har vedtatt å bygge slottet opp igjen – selvsagt bare som kulisse med annen innmat, uten den indre prakt som gjorde bygget til Europas mest fasjonable fyrstesenter i Wilhelms tid. Den gamle kriger og fløytist Fritz foretrakk sitt magiske Sans Souci i Potsdam, men det er ikke noen tilstrekkelig grunn til å la være å bygge opp et slott man ikke bør forveksle med Wilhelm II, enn si redusere til militarisme. Men pengene mangler, og med et Palast der Republik revet for store summer, truer hullet etter slottene med å bli semi-permanent. Noen – ikke jeg – vil sikkert også poetisere dette. Slik de grønne i Berlin etter 1989 gikk inn for at området rundt Potsdamer Platz ikke skulle bygges ut, men beholdes som grønt erindrings-sår.

Palast der Republik ble til slutt en slags diktaturets gemyttlige fornøyelsesbinge i DDR, med blant annet Folkekammer, restauranter, moderne maleri og striptease. En viss reisning var det også over stedet. Men jeg klarer ikke å poetisere dette minnet. På nittitallet ble jeg derimot revet med av en genial duk som fremstilte det gamle slottet, satt opp av en driftig forretningsmann over og i forlengelse av Palast der Republik. Men begeistringen er for lengst svunnet fra mitt indre. Varsomhet er trådt i poetiseringsmaskinens sted.

Riksdagsbygningen – bombastisk wilhelminsk arkitektur så godt som domen – poetiserte jeg derimot intenst under innhyllingen i 1995. Der arkitektene svikter, trer historien av og til inn og gir verdighet til det vulgære. Bulgareren Christo så for mange tiår siden bygningen stå der ensom ved Muren, og ville pakke inn dette minnesmerke over et tapt demokrati få meter fra markeringen av Europas deling. Før han hadde klart å overbevise vest-tyske politikere, var muren revet og oppgaven en annen, som Christo og Jeanne-Claude løste på fremragende vis. Muren har jeg selvsagt også poetisert. Og en kveld under kuppet mot Gorbatsjov i 1991, reiste jeg rundt i timesvis i min lille Honda og poetiserte hele Øst-Berlin, i et slags imaginært forsvar mot sovjetiske soldater som jo ennå var stasjonert i Karlshorst. Fra toppen av den nye Riksdagskuppelen poetiserte jeg Hans Scharouns bygninger (Filharmonien og Statsbibliotek Vest – det siste uslåelig poetisert innenfra i Wim Wenders Himmelen over Berlin) i nærheten av Potsdamer Platz. Dette var bygninger jeg beundret, men ikke hadde helt tak på. Med Daimler Benz og SONY og alt det andre på plass, stod disse bygningene ikke lenger som en slags genialt konstruerte øgler inn i ingenmannsland, de stod ut fra alt det glassgrønne i bygningene omkring med sin skinnende gule ruglete farge: de ble områdets nye dronninger.

Jeg har altså vært lett på den poetiske tråden i Berlin. Kanskje det endrer seg nå, med daglig hektisk arbeide der. Men akkurat nå altså S-Bahnstasjonenes konge, Bahnhof Friedrichsstrasse i praktgaten jeg faktisk falt litt for i nyoppbygget utgave, mot advarsler.

For alt som skjer i Berlin er jo selvsagt galt: dette er en holdning som ikke er til å rokke, et slags a priori blant Berlin-menneskene i min generasjon i alle fall. La meg poetisere også dette stykke a priori kunnskap: de tyske sekstiåttere er kanskje verdens mest verneverdige generasjon, så intenst som de verner om sine sår. Her skal ingen Parsifal få komme og forløse dem fra Såret! Willy Brandt var i sannhet ingen sekstiåtter da han sa at med Murens fall vil det som hører sammen, vokse sammen. Han var en gammel mann som plutselig, og helt mot det han for litt siden hadde sagt, fikk rett fra dypet av sin sjel. Men fikk han rett? Nei, så raskt går det ikke å revolusjonere den sårsplittede nasjon tilbake til sin såkalt opprinnelige form. Studenten med kjæreste i øst som måtte løpe for å rekke Muren før kl. 24, i en slags evig coitus interruptus: dette er kanskje et litt frekt bilde på sekstiåtternes for evig tapte Berlin. Det lar seg i alle fall godt poetisere.


II


”Bøker er de eneste ting du har et forhold til!”, sa en tysk venn av meg for årtier siden. Han hadde vel rett på et vis. Min venn beskrev familien Hegel vokste opp i, der alle ting, selv de minste, var hellige, der omsorg for ting var menneskets egentlige adelsmerke. Det var tydelig at jeg ikke passet inn. Men her er jeg. Denne drømmen om håndverksmessig perfeksjon og ærefrykt, og om den uendelige ro i et forløst landskap hvor menneskets hånd bare har lov til å kjærtegne forsiktig – dette urtyske Anti-Hitleri er også mitt, klodrian som jeg likevel er.

Men bare for ett ¬– langt, rolig – øyeblikk av gangen. Gudskjelov skrev nettopp Hegel at sannheten er en dionysisk rus. Jeg foretrekker riktig nok Jürgen Habermas´ vestliggjøring av Hegel & co til en teori om demokratisk kommunikasjon. Man skulle tro at å poetisere dette, det greier selv ikke en romantiker som undertegnede. Men det går. ”Demokratiet - det er en strøm av kommunikasjon som forandrer viljer, som river og sliter i dem med nye synspunkter og argumenter, som baner seg vei, ofte nok i uventede retninger,” skrev jeg en gang om Habermas´ kommunikasjonsteori – og havnet med den setningen sogar i Ytringsfrihetskommisjonen. De skulle nok ha litt poesi.

Det berømte bedre argumentet er ikke noe som typisk kommer fra oven, med den sterke tenkers guddommelige røst. Det kommer tilsynelatende ofte som en tyv i natten, og overbeviser dem som er blitt mørke og tunge av strid med sin lette fot. Men egentlig kommer det bedre argumentet jo nettopp fordi vi har holdt på helt til det blir mørkt, uten helt å finne flyten og veien. Vi har stått i stampe. Vi har banket på en mengde dører, og vi har kanskje også banket hverandre opp. Men så, en gang i mellom, kommer det bedre argumentet og løser opp. Da kan det hende du står dypt skuffet igjen, fordi du hadde satset så hardt på at en annen dør skulle gå opp. Men herregud så deilig det kan være: å slippe seg selv, og følge argumentene dit de peker. Det beste argument kan være et berusende stykke poesi.

Dessverre har Tyskland og Berlins historie ikke bare vært preget av bedre argumenter på lette føtter. Ofte finnes det jo heller ikke slike argumenter, i alle fall ikke helt inn – ofte står man overfor tunge beslutninger, med ubehagelige konsekvenser uansett. Ofte blir beslutningene tatt uten omhu, og konsekvensene derfor ofte enda verre. Noen ganger er konsekvensene katastrofer. Det ble de i Europa fra 1914. Det er en ødelagt by jeg her sitter og poetiserer, en ødelagt by fra et ødeleggelsens rike som oppstod da en nasjon ikke klarte å forholde seg fornuftig til et nederlag.



III


Litt utenfor Mitte men midt i Berlin, står ett av Berlins minnesmerker, nemlig seiers-søylen med engelen Goldelse, en Victoria. Reist til minne om seirene over Danmark, Østerrike og Frankrike i 1864-1871. Opprinnelig stod den nær stedet hvor den tyske riksdagen så ble bygd. I 1938-9 ble den av Speer flyttet til midt i Tiergarten, samtidig som veien fra Vest-Berlin til Brandenburger Tor ble gjort ferdig. Etter krigen ble den reddet av amerikanerne, i det abslotte nederlagets by.

I 1984 laget Wim Wenders sin berømte film Himmelen over Berlin – en underlig genialt konstruert film som også bød på visse svimlende opplevelser, for eksempel når filmen følger engelen Cassiel i det han kaster seg ut fra seiers-søylens englevinge og inn i en kaskade av flimrende urolige bybilder. Cassiel og medengelen Daniel ser alt og hører alt, hører de indre stemmer i menneskene som uhørlig snakker og snakker og lider, de har et hardt arbeidspensum av umerkelig nærvær i sin virksomhet. Daniel, for eksempel, får ved umerkelig kontakt en mann som er døende etter en motorsykkel-ulykke, til å samle seg om det vesentlige i det livet han har hatt, snarere enn å tenke på at han ligger der og stinker. Engelen går først tett inn på den døende og omslutter ham, for så til slutt å heve seg alene til seiers-søylens vinge mens den døendes indre monolog toner ut.

God smak? Man kunne jo begynne å lure. Men la meg foreta en sammenligning med det uendelig verre. På partidagen i Nürnberg i 1936 brukte Hitler vendinger fra religiøs mystikk i politisk sammenheng: ”Ikke en hver av dere ser meg, og ikke ser jeg en hver av dere. Men jeg føler dere, og dere føler meg. Vi er nå ett. ” (”Dyp bevegelse” blant de 140 000 tilstedeværende, stod det i avisen.) Til sine tidligste tilhengere sa Hitler: ”Jeg vet: alt hva dere er, er dere gjennom meg, og alt hva jeg er, er jeg bare gjennom dere alene.” Til de 140 000 oppmøtte sa han: ”Dere kommer for en gang å kunne ha følelsen: Nå er vi sammen, vi er hos ham, og han er hos oss, og vi er nå Tyskland.” Hitler sa også: ”Verden underkaster jeg meg ikke: for verden kan ikke dømme om meg. Bare deg underkaster jeg meg, du tyske folk! Døm du over meg.” Ordet ”verden” har her åpenbart religiøse konnotasjoner: det dreier seg om noe à la Johannes-evangeliets onde kosmos, et fiendtlig system som Hitler er ”sendt” for å ødelegge (Hubert Cancik.)

Her står vi for øvrig også ved nøkkelen til en moralsk kjerne i den middelmådige filmen Der Untergang. Det som der særlig betones, er jo nettopp Hitlers svik overfor det tyske folk, som hadde underkastet seg ham slik han selv hevdet å ha underkastet seg folket: begge deler skulle i følge partidagstalens mystiske logikk komme ut på ett. I det de 140 000 møtes, så er de mystisk sett 70 millioner tyskere, slik Hitler på sin side mystisk sett er dem: ”Vi er nå ett.”

Hitler holdt det ikke for et svik overfor det tyske folk når han i det stille planla selvmord i Rikskansliet mens unge mennesker (for øvrig i betydelig grad skandinaver) lot seg slakte hundre meter foran. Som han kaldt konstaterer, er de beste jo allerede døde, og likevel hadde tyskerne sviktet ham ved ikke å vinne krigen. Derfor fortjente de ikke noe annet enn døden. Hitler følte at han hadde rett til å skyte seg inn i den evige ro, nå som folket ikke hadde vunnet og derved sviktet ham, sviktet sitt mystiske midpunkt.

Da Hitler forsvant, var det så å si som en ånd i en fillehaug: tilbake var et folk som ikke visste hvordan det er å sørge fordi man hadde identifisert seg – ikke med et levende menneske av kjøtt og blod, men snarere projisert ens barnslige allmaktsfantasier inn i ham (Jeg=Vi=Hitler.) Dette er i alle fall hovedtanken i en berømt bok av Alexander og Margrete Mitscherlich. Hitler hadde forsøkt å hypnotisere tyskerne til å tenke seg Tyskland som en levende marsjerende folkekropp der også de døde og de ennå ikke fødte marsjerte med: den fysiske tilstedeværelse i fellesmarsjen var nasjonalsosialismens dypeste folkelige – völkische – idé, som toppet seg i lederen. Nå var han plutselig borte, og med ham også forestillingen om en kollektiv marsj befolket av de levende, de døde og de ennå ufødte. Resultatet var kollektiv melankoli: menneskene våknet opp som individer, men i en tilstand preget av et ubestemmelig fravær av føreren og felleskroppen, noe som tok plassen fra muligheten til å sørge over det nasjonalsosialistiske regimets ofre. ”Alene er du ingenting, bare i helheten er du alt”, hadde Hitler sagt – og merk deg: i helheten er du alt! – altså grenseløs. Kappet løs fra helheten er du derimot ingenting, mente han. Nå våknet man opp – ikke som ingenting, men som individer, i en slags nummenhet etter den kirurgiske separasjonen fra helheten.

I Himmelen over Berlin er det akkurat som det ligger gjemt en slags poetisk refleksjon over denne tilstanden. Det sies der et sted at ”det tyske folk er blitt spaltet i så mange småstater som det finnes enkeltmennesker.” Her kommer den tusenårige tradisjon med massevis av tyske småstater til uttrykk, indirekte vel også Tysklands deling. Bildet drar delingen tilsynelatende ut i det absurde. Men dreier det seg kanskje om individet som helheten, som monadisk representasjon av helheten for å snakke med Leibniz – en individuelt særpreget samling av det hele i hver enkelt? Eller dreier det seg om nomadiske eksistenser uten kobling til helheten, drivende rundt i et ingenting, i et oppløst Rike som også oppløser dem?

Svaret er vel: knapt det første, men heller ikke det andre. Her er det Cassiel og Daniel griper inn: de deltar i utallige individers liv, gjennom et nærvær som gjør det mulig å samle seg i alle fall om det egne liv og ikke gli inn i et bildevirvar. Sammenlignet med Hitlers og de Nürnberg-oppmøttes kollektive samleie med føreren, er englenes virksomhet i Himmelen over Berlin preget av en ytterste respekt overfor dem de går nært og lytter på, uten å blande seg prangende inn. Hitler hadde betont at han ikke kunne se alle og ikke alle kunne se ham, men likevel erklært at ”jeg føler dere og dere føler meg.” I Cassiel og Daniels skikkelse får vi del i en umerkelig post-kollektiv samlingsbevegelse for individet. Når Daniel hever seg til seiersengelens vinge samtidig som den døendes liv klinger ut, på et vis samlet, hva er da skjedd? Min opplevelse av den aggressive seiers-søylens rolle i Wim Wenders film er at den nå fremstår som en slags fredens søyle. Verdenskrigen utryddet mennesker som var de rotter og andre skadedyr. Motorsykkelførerens død holdes fast i en samlende form for respekt fra vaktstasjonen på søylen.

Skulle seiers-søylen (fra 1870-årene) vært revet, slik slottet (fra 1648) ble det? En slik idé lå i utgangspunktet i alle fall nærmere politisk common sense enn utslettelsen av noe så urgammelt som slottet. Wim Wenders viser oss et poetisk alternativ. Her sitter jeg, klodrian, med et litt frekkere temperament, men med samme ønske om å yte varsom respekt.